Norge klarer Kyotokravene

Kronikk av miljøvernminister Børge Brende Å oppfylle Kyotoforpliktelsen er en hjørnestein i Regjeringens klimapolitikk. Regjeringen arbeider med en rekke tiltak for å redusere de nasjonale klimagassutslippene, noe den nylig inngåtte avtalen med prosessindustrien og opplegget for et nasjonalt kvotesystem fra 2005 er konkrete uttrykk for. I tillegg vil Regjeringen ta i bruk de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen. Miljøbevegelsen må ta inn over seg at Kyotoprotokollen gjør det mulig å oppfylle utslippsforpliktelsene på tvers av landegrenser. Dette betyr at eventuell vekst i de norske utslippene utover én prosent kan kompenseres med kvotekjøp i andre land og samarbeid om utslippsreduserende prosjekter med u-land. Adgang til å benytte Kyotomekanismene var en avgjørende forutsetning for at så vel Norge som de fleste andre industriland aksepterte de ambisiøse forpliktelsene i Kyotoprotokollen. For miljøet spiller det ingen rolle hvor utslippsreduksjonene skjer men ved å gjennomføre tiltak der hvor det er rimeligere enn i Norge kan vi oppnå større utslippsreduksjoner enn om vi bare gjennomfører mer kostbare tiltak hjemme. Norge er allerede blant de landene i verden som har innført de sterkeste og mest omfattende virkemidlene mot klimagassutslipp. Uten de norske tiltakene ville utslippene vært 15-20 prosent høyere enn i dag. Siden 1991 har CO2-avgiften vært vårt hovedvirkemiddel i klimapolitikken. Avgiften omfatter omlag 64 prosent av CO2-utslippene, og de norske satsene er blant de høyeste i verden. Regjeringen arbeider aktivt med ytterligere virkemidler for å redusere de norske klimagassutslippene. Også norsk prosessindustri, som i liten grad har vært omfattet av klimavirkemidler, skal nå gis incentiver til å redusere sine klimagassutslipp. Miljøverndepartementet har nylig kommet frem til en forståelse med Prosessindustriens Landsforening (PIL) som sikrer betydelige reduksjoner i klimagassutslippene fra prosessindustrien. Forståelsen innebærer at Norge i likhet med EU får på plass et system for handel med utslippskvoter fra 2005. Kvotesystemet tilpasses EU-systemet hva gjelder omfang, slik at det omfatter en del energianlegg, jern- og stålindustri og mineralindustri. Forståelsen innebærer i tillegg at prosessindustrien forplikter seg til å gjennomføre betydelige utslippsreduksjoner også i bransjer som ikke vil få kvoteplikt i EU fra 2005. Regjeringen går dermed lenger enn EU. Gjennom kombinasjonen av kvotesystem og avtale, dekker vi det meste av utslippene som hittil ikke har hatt klimavirkemidler. Samtidig legger vi opp til en løsning som ivaretar hensynet til industriens konkurranseevne. Det tidlige norske kvotesystemet vil gi norske bedrifter praktisk erfaring med kvotehandel både nasjonalt og internasjonalt i god tid før første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen, 2008-2012. Opplegget Miljøverndepartementet og industrien nå står sammen om, vil omfatte like mange kilder og gi like store reduksjoner som Regjeringen la opp til i sin klimamelding. Regjeringen arbeider også med andre virkemidler. Regjeringen har lagt opp til en om omlegging av avfallspolitikken, bl.a. med en kraftig økning av deponeringsavgiften, som vil gi enda sterkere incentiver til å redusere utslipp av bl.a. klimagasser. Regjeringen innførte en avgift på de sterke klimagassene HFK og PFK fra januar 2003. Den har allerede hatt en klar positiv effekt. Regjeringen fører også en offensiv politikk for en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon, og redusert bruk av fyringsolje. Det legges vekt på positive støttemidler gjennom styrking av Energifondet og Enova. I tillegg er det Regjeringens mål å styrke en omlegging til økt bruk av fjernvarme. Den samlede innsatsen vil vi beskrive i rapporten som skal lages om demonstrerbar fremgang innen 2005. Det er ingen tallmessig forpliktelse for 2005, men året er et kontrollpunkt hvor landene må vise at de vil være i stand til å innfri sine forpliktelser i perioden 2008-2012. Vi føler oss trygge på at Norge vil komme godt ut her. Når de norske utslippene øker skyldes det vår nærings- og utslippsstruktur. For det første har vannkraftnasjonen Norge ikke de muligheter mange andre land har til å gjennomføre tiltak hos el-produsenter som bruker fossilt brensel. Videre har utslipp fra petroleumsvirksomheten stått for den klart viktigste andelen av utslippsveksten siden 1990. Dette har sammenheng med økt utvinning av gass. Denne gassen har gitt andre land i Europa anledning til å redusere sine utslipp av klimagasser ved å gå over fra mer forurensende energikilder, f.eks. kull. Norge utenom petroleumsvirksomheten har hatt nedgang i klimagassutslippene siden 1990.