Myter om vannkraft

Av Bård Mikkelsen, konsernsjef Statkraft SF I løpet av våren legger Regjeringen fram sitt forslag til supplering av verneplan for vassdrag. Rundt 40 vassdrag ventes da å bli lagt til listen over de 341 vassdragene i Norge som allerede har status som varig vernet mot kraftutbygging. Denne statusen har vassdragene fått i hele fire foregående verneplaner. Hensikten med verneplanene er å sikre ulike type- og referansevassdrag ved å hindre kraftutbygging som kan redusere verneverdier i vassdragene. De fleste av vassdragene som er foreslått vernet i den kommende ekstrarunden, er det bred enighet om bør vernes. Men 4-5 av vassdragene representerer interessante muligheter for utnyttelse til vannkraftproduksjon, og det er derfor ulike oppfatninger om disse bør vernes eller ikke. Dermed er det duket for debatt. Dessverre er det sannsynlig at debatten vil bli preget av argumentasjon bygget på myter og misforståelser, slik diskusjoner gjerne blir når vannkraftutbygging og naturhensyn settes opp mot hverandre. Denne konflikten er klassisk, og skaper lett store ord og overskrifter. De seiglivede mytene om vannkraft uttrykkes oftest i beskrivelser som tørrlagte elver og fosser, elver i rør og store neddemminger. Dette kan for så vidt være gode beskrivelser av følgene av noen tidligere vannkraftutbygginger i Norge, men slike virkninger stammer oftest fra utbygginger langt tilbake i tid. En tid da behovet for å sikre nasjonens energiforsyning var viktigere enn hensynet til naturmiljøet. Men igjennom et hundreår har rammebetingelser, teknologi og ikke minst miljøfokus endret seg. De første kraftverkene ble bygd sist på 1800-tallet. For rundt hundre år siden skjøt utviklingen fart, men de virkelig store utbyggingene startet midt i forrige århundre. I femtiårene bygget Statskraftverkene blant annet Røssåga-verkene i Nordland, der to store kraftverk i Røssåga-vassdraget bruker Røssvatn som reguleringsmagasin. Da dette anlegget ble etablert, ble Røssvatn demmet opp slik at det i dag er Norges nest største innsjø når magasinet er fullt. Noen tiår senere ble Ulla Førre-anleggene i Rogaland bygget, med flere kraftverk og store magasiner med neddemminger og reguleringshøyde på mer enn 100 meter. Ulla- og Førre-vassdragene ble regulert, og flere store dammer gjorde Blåsjø til et flerårsmagasin med enorm lagringskapasitet. Lagerkapasiteten i Blåsjø er på hele 8 TWh, eller like mye som nettoimporten av strøm til Norge i 2003. Dette kraftlageret hadde vi god bruk for senest i fjor vinter. Utbygginger som de forannevnte har utvilsomt hatt store virkninger på naturen, samtidig som de var nødvendige for industrireisingen og er enormt viktige for energiforsyningen i landet. Verken myndigheter eller kraftprodusenter ser for seg at tilsvarende utbygginger hører fremtiden til. Etablering av reguleringsmagasiner medfører normalt de største miljøinngrepene, men gjør det også mulig å lagre energi. Det er vannkraftens store fordel i forhold til andre fornybare energikilder. Derfor er det kanskje de gamle anleggene, med eksisterende magasiner, som byr på de miljømessig beste mulighetene for skånsom økning av kraftproduksjonen i Norge. Statkraft satser sterkt på utvikling av flere nye miljøvennlige energikilder for å øke strømproduksjonen. Utviklingen av vindkraft er kommet lengst. Vår første vindmøllepark sto ferdig for halvannet år siden, og vi har flere under bygging og utvikling. Videre satser Statkraft betydelige ressurser på forskning og utvikling av bl.a. saltkraft og tidevannskraft. Disse energiformene kan vise seg som gode supplement til vannkraft på sikt, om teknologiene kan realiseres kommersielt. I dagens energisituasjon, hvor nasjonen ikke er selvforsynt med energi i et gjennomsnittsår, er det blant annet Statkrafts samfunnsoppgave å presentere de beste mulighetene som finnes for å øke landets kraftproduksjon. I dette arbeidet er opprusting og utvidelse av våre eksisterende vannkraftanlegg sentralt. Slike prosjekter byr på den beste balansen mellom energimengder, miljøvirkninger og lønnsomhet. Som oftest må kraftverkene få tilgang på mer vann for at opprusting skal lønne seg. Større miljøbevissthet og andre krav fra samfunnet har ført til at vi i dag planlegger og gjennomfører kraftutbygging på en helt annen måte enn for 30 år siden. Det er også økte krav til konsesjonssøknadenes miljøfaglige innhold, og strengere konsekvensvurdering av de enkelte inngrep. Følgelig stiller myndighetene i dag oftest krav til betydelige minstevannføringer i regulerte vassdrag, slik at de ikke tørrlegges, men har gode forutsetninger for å opprettholde livet i og langs vassdragene. Behovet for høy faglig kompetanse har økt i takt med disse kravene. For å møte denne utfordringen har Statkraft og resten av bransjen investert store ressurser i forskning og har bygget opp egen miljøfaglig kompetanse. Resultatet er at naturhensyn står helt sentralt under planlegging, konsesjonsbehandling, bygging og drift av vannkraftanlegg. Mange av morgendagens vannkraftprosjekter kan derfor utformes på en måte som gir svært begrensete negative virkninger på naturen. Statkraft støtter vern av verdifull vassdragsnatur, men i lys av mulighetene som dagens teknologi og miljøkompetanse byr på, mener vi at hvert enkelt utbyggingsprosjekt må vurderes individuelt. I flere vassdrag er det mulig å bygge ut vannkraftkapasitet uten at verneverdier går tapt eller forringes i særlig grad. Inngrep i villmarkspreget natur kan unngås, opplevelsesverdier kan sikres og biologisk mangfold kan ivaretas ved skånsomme inngrep der kraftproduksjon balanseres mot miljøhensyn. Vi håper den ventede debatten om de omdiskuterte vassdragene i verneplansuppleringen blir nyansert og helhetlig og at fakta og sannsynlige virkninger av fremtidig kraftutbygging får en fremtredende plass. Mytene om de store, negative miljøvirkningene av vannkraftutbygging hører bare fortiden til.