Den ærverdige gamle margarinfabrikken på Sagene er blitt barnehage for 165 barn. De rehabiliterte arealene gir barna en unik tumleplass både ute og inne, ikke minst takket være en iherdig innsats fra arkitektene i NAV A.S, landskapsarkitekt STUDIO hp, konsulenter og partneringentreprenør Wegger & Kvalsvik.

– Etter at vi hadde rensket opp etter smørproduksjonen, sto vi egentlig igjen med et fantastisk signalbygg fra forrige århundreskiftet hvor fabrikketableringer var noe virkelig viktig i bysammenheng. Det ble nærmest bygget palasser for å fremvise industriell virksomhet, og byggene representerte viktige innvendige arbeidsmiljøkvaliteter i forhold til arbeidernes ve og vel. Store vindusflater nyter jo nå barna veldig godt av. Bygget fra 1920-årene er tegnet av arkitekt Thv. Astrup, en viktig samtidsarkitekt, forteller arkitekt Per Arne Bjørnstad, NAV A.S Arkitekter MNAL og fortsetter:

Innvendig måtte all puss fjernes og pusses på nytt. Utvendig er fasadene utbedret og behandlet med «pustende» maling. Takene er isolert og kobberbelagt. Opprinnelig var det skiferplater på taket, noe som var uhensiktsmessig å bruke på det nåværende bygget.

Byantikvaren mente at båndtekking av kobber historisk sett ville være en akseptabel innfallsvinkel og materialiteten knytter hele bygningskroppen sammen. Det har tidligere vært metalltak på de lavere fløyene, men ikke på hovedkroppen, Bygget var egentlig velholdt og veldriftet, men de konsekvensskadene man fikk innvendig på grunn av produksjonen var kanskje litt overraskende, påpeker han.

Diamantwiresag
Prosjektsjef Jørn Wegger, Wegger & Kvalsvik Entreprenør bekrefter at de ble overrasket over bygningsstrukturens dårlige stand som førte til at de måtte ta alle pussflater. En annen overraskelse var at fjellet lå så høyt oppe under nederste dekket.

– Vi måtte blant annet skjære oss ned i grunnen med diamantwire og kanaler ble skåret i fjell under kjellergulvet. Det er lagt ned UPONOR-rør for fremføring av ventilasjon over sjaktene som var en ganske stor jobb.

I gulvet er det lagt ned radonrør for lufting. En radonekspert anbefalte dette for at det ikke senere skal bli radonproblemer, opplyser han.

Bjørnstad supplerer med nok en overraskelse: Det viste seg at det var kaldkjeller under hele lastekaien som gikk en del meter utenfor bygget. – Da vi rev lokket av kaldlageret fant vi et enormt areal som muliggjorde tilgang på vindusareal innenfor kjelleretasjen. Arealet ble redefinert fra å være en avlastningssone til barnehageareal. I stedet for å fylle tilbake mange kubikk i hullet, kunne vi vri topografien litt og få til enda flere innganger som er en viktig logistikkfaktor i og med at det er såpass store barnegrupper. Det var litt for få innganger, før vi fant ut at vi kunne gjøre dette grepet. Nå har vi bakkekontakt i to etasjer og fem innganger i stedet for tre, sier han fornøyd.

– Denne vrien førte til at vi måtte etablere teknisk rom et annet sted i bygget. Det var mer hensiktsmessig grave ut under et tilbygg fra 70-tallet enn å etablere det i bygningskroppen, skyter Wegger inn.

Støpejernsprofiler
Store vinduer og høyloftede rom gir gjennomgående godt lys. Ifølge Bjørnstad ble det på 80-tallet satt inn ganske kraftige, brede aluminiumrammer som for så vidt var datidens svar på isolerte aluminiumsprofiler. De tok 20 prosent mer av lyset enn nødvendig, og glasset hadde begynt å nå sin levetid.

Aluminiumsrammene ble skiftet ut og gjort smekrere, slik at de tilsvarte de opprinnelige støpejernsprofilene og fikk en termisk kvalitet som er mye forbedret og står i forhold til forskriftskravene. I første etasje er de opprinnelige støpejernsvinduene intakt. – Fra annen etasje og opp- over er det installert Millenniumsprofiler fra Hubro Hansen. Innvendige varevinduer fungerer som klimavinduer i kjeller og i første etasje bak de opprinnelige vinduene, supplerer Wegger.

– Mye lys på kryss og tvers i høyloftede rom er også en av de kvalitetene vi har forsøkt å ivareta ved å legge den langsgående kjernen som er penetrert på tvers for å bringe lyset fra den siden til den andre. Det er viktig i en så dyp bygning, tilføyer Bjørnstad.

Tekniske føringer
– Ingen tvil om at det var utfordringer i forhold til framføring av ventilasjonsanlegget innvendig, samstemmer Wegger og Bjørnstad. – Bygget har en meget sterk gjennomgående dragerstruktur, og man ville nødig begrense høydene. Selv om det er en stor bygning med voluminøse rom, er det mange steder romhøyde som er tilpasset produksjonslinjestruktur med lav høyde.

Vi måtte ha en avveining av hvordan man skulle tilføre luft til bygget. Det ble en blanding av desentraliserte løsninger, hvor det er hensiktsmessig, og ordinær tilføring i øvrige deler, opplyser Bjørnstad og Wegger legger til:

– Både framføring av sprinkleranlegg og kabelføringer for de tekniske anlegg har vært en utfordring på produksjonssteder med lav takhøyde. Vi har hele tiden hatt en viktig dialog med byggkonsulenten Apeland for å få mulighet til å skjære hull i bærende konstruksjoner og få frem de tekniske føringene.

– Allerede i de første konseptskissene vi laget var det å håndtere ventilasjon et tema. Hvordan kan dette bygget framstå uten at det blir ødelagt av for mange kanaler? Det er et gedigent muralt bygg, og vi ønsket at det skulle framstå uten mange kanaler på kryss og tvers slik at bygningens kvaliteter ikke ble forringet, tilføyer Bjørnstad.

Utomhusområde
Det avanserte utomhusanlegget, hvor STUDIO hp har vært helt sentrale, var i seg selv krevende med masse fallgummi.

– Forutsetningen er at det skal være et åpent område som skal benyttes av publikum som en bydels-park. For Oslo kommune gjelder at alle barnhagearealer utendørs skal være allment tilgjengelig, opplyser Wegger og understreker at samarbeidet med byggherren og brukerne har fungert meget bra.

– Vi har en partneringavtale med åpen dialog og lite friksjon. Vi har hatt mange harde diskusjoner om tekniske løsninger med konsulenter og entreprenører som igjen har ført til optimale løsninger, påpeker han. Med i partneringavtalen hører et nybygg på nabotomta i Stavangergata 40 som skal åpne til neste år med ytterligere 342 plasser.

Tekst og foto; Anne-Beth Jensen