Norge verdensmester i streik

Og årsaken til alle streikene synes å være like omfattende som antall streiker i seg selv, foruten rene økonomiske resultater skal vi ha vern mot sosial dumping, likelønn uansatt fag og kjønn, og som Jan Davidsen sa i sist uke; ”Det handler om å ta tilbake makta!”.

Hvorfor ser vi denne eksplosjonen? Er det gått inflasjon i selve streikeviljen og er det rett og rimelig at ”hver mann - sin streik”? Jeg tror det er på tide at både arbeidsgiver og arbeidstakersida tar et skritt bakover og revurderer både metodikk og grunnlag for et kanskje foreldet våpenbruk.

Det så ganske lyst ut da frontfagene, dog solid på overtid, i april kunne fortelle at de var enige. Så kunne byggfaget plutselig melde om storstreik rett etterpå. Etter fire dager kunne partene forkynne at de var enige, og at rammen for det økonomiske oppgjøret lå innenfor frontfagets rammer. Så hvorfor streike? Var det behovet for å få opp minstelønn som det etter en tid betenkning ble hevdet, eller lå det andre motiver bak? Når andre fag som transport og offentlig sektor melder om andre årsaker, men hevder å være enige om de økonomiske aspektene, er det da i realiteten ”ønsket om å ta tilbake makta” som utløser behovet for å vise medlemmene at vi kan streike?

Frontfagsmodellen skriver seg tilbake til 60-tallet, hvor det grunnleggende elementet er at nordmenn må tilpasse lønnsveksten til det den konkurranseutsatte sektoren kan tåle. Hvilket igjen sier at vi må se ut over våre grenser og sørge for at vi gjennom kalibrering mot våre handelspartnere skal sørge for gode muligheter til å skape konkurransedyktig produksjon av varer og tjenester. Eksport av disse er vesentlig, og spesielt for et så lite industriland som Norge. Det har siden innføring av frontfagsmodellen vært enighet om at rammene denne sektoren etablerer i oppgjøret, i prinsippet er å betrakte som norm for etterfølgende overenskomster i andre fag.

Det burde således være stor mulighet for å rasjonalisere selve forhandlingsopplegget gjennom at man ga frontfaget bedre tidsrammer for å forhandle frem gode løsninger, og at etterfølgende fag konsentrerte seg mer om ikke-økonomiske diskusjoner. Disse diskusjonene burde også gjøres løpende for å sikre god forankring, og ikke være fremforhandlet midt på svarte natten! Men så skjer dessverre ikke, og selve forhandlingene bærer i større og større grad preg av å være et spill hvor det er viktig for partene i ettertid å kunne fortelle om tøffe dragkamper. Det er slik man får opp medlemsmassen, må vite.

Frontfagsmodellen har vel ikke levd opp til hensikten. Norge har over tid svekket sin konkurranseevne, og bare de siste 5-6 årene er denne redusert med ca 10%. Når så ”ikke konkurranseutsatt sektor” følger etter, sier det seg selv at modellen må revurderes. Svekkelsen har skjedd i en tid hvor det har vært tilnærmet like vekstvilkår i Europa og til en stor grad også i andre i-land. Når vi de siste to årene har opplevde en stor uro i verdensøkonomien, og når land som Hellas, Spania, Italia med mange flere i prisnippet er konkurs, er det urovekkende at vi sitter her nord og krever å få være på den grønne gren. Grekerne er blant Europas minst arbeidende folk, og har i prinsippet en eneste inntekstkilde – oss turister! Hva skjer når disse menneskene sammen med øvrige europeiske land må begynne å jobbe mer – for mindre? Selvsagt øker de sin konkurranseevne og gjør norske eksportnæring enda mer utsatt. Og dette vil skje på kort tid! Så kan vi sitte her med vår oljerikdom og håpe på at vi har råd til å drive service til hverandre, arbeide mindre, bli tidligpensjonist eller trygdet. Det blir nok med håpet, men redningen er kanskje å tilbringe pensjonistlivet nettopp i Hellas – der blir det garantert billigere!

Bedriftsinterne forhandlinger skjer som regel etter de fire kriteriene produktivitet, økonomi, konkurranseevne og fremtidsutsikter. Dessverre er det ofte bedriftens økonomi som tillegges størst vekt, og det er i tillegg historiske tall som legges til grunn. Byggenæringen har en stor treghet, og årets resultater er i stor grad preget av pris- og konkurransenivået som var gjeldene når oppdragene ble inngått. Hvilket betyr 2-3 år gammel statistikk. Det ses i altfor liten grad fremover – den tid, den sorg.

Nei, lønnsoppgjørene må ikke handle om å ta tilbake makta, det må handle om å ta tilbake ansvaret. Et felles ansvar for vår felles fremtid sett i et internasjonalt perspektiv hvor vi har langsiktige mål om at AS Norge skal være bærekraftig selv uten vårt sorte gull. Å ta ansvar betyr også å yte – før en krever. Det betyr ikke at ”alle skal få” – alle kan ikke få. Bedriften Norge må tas i betraktning, og også her må produktivitet, konkurranseevne og fremtidsutsikter legges mer til grunn.

Systemer er overmodent for revisjon, frontfagsmodellen må enten gjennomføres som den var tiltenkt, eller så må den avskaffes. Antall tariffavtaler må drastisk reduseres – i dag er det over 450 slike og det er flere fag som er i tariffavtaler de ikke naturlig hører hjemme i. Dette utvanner homogeniteten og gjør det altfor lett for særinteresser å styre prosessen. Til slutt bør arbeidsgiver- og arbeidstakersida ta tak i et grunnleggende problem – vi MÅ øke produktiviteten. Det er et felles ansvar som kun kan løses gjennom kontinuerlig samarbeid mellom partene – ikke bare i sene nattetimer hos Riksmeglingsmannen annethvert år.