Når vi hever blikket

Byggenæringen er inne i en krevende tid, og 2010 blir kanskje det vanskeligste året i denne konjunkturnedgangen. Men sikre er vi ikke. De første tydelige tegn til bedring, er avløst av ny usikkerhet knyttet til urovekkende høy statsgjeld i mange land, nedskjæringer i offentlige budsjetter og kutt i velferdsgoder. Arbeidsledigheten er høy i de vestlige land og kan komme til å øke ytterligere.

Selv om vi sammen skal arbeide hardt med de kortsiktige utfordringene for byggenæringen, er det viktig at vi klarer å heve blikket og se litt lengre frem. Vi må ha noen perspektiver og mål som løfter oss som næring i de neste tiårene.

Siden senhøstes 2009 har BNL tillitsvalgte arbeidet med næringens hovedutfordringer og vi er nå inne i sluttfasen i arbeidet med landsforeningens mål for det neste tiåret. Vi begynner å samle oss om noen sentrale utviklingstrekk som må ligge i bunnen for arbeidet.

Hva er hovedutfordringene?

Ofte blir byggenæringen omtalt som en skjermet næring. Er dette riktig? Både ja og nei. Det avhenger av om hvilke segmenter av næringen vi snakker om.

Globaliseringen fortsetter, og konkurransen fra utenlandske selskaper vil øke i årene fremover, særlig innen anleggs- og industrisegmentet. De utenlandske entreprenørene vil nok tilføre det norske markedet økt kapasitet dersom politikerne bidrar til forutsigbar satsing på vei og jernbaneutbyggingen. For vareproduksjonen vil det være avgjørende hvor logistikksensitive produktene er, levert et norsk marked.

Samtidig er det grunn til å tro at entreprenør- og industriselskapene i byggenæringen i Norge vil vokse i størrelse gjennom organisk vekst, sammenslutninger og oppkjøp.

Næringsstrukturen med mange små og mellomstore bedrifter innen de tradisjonelle håndverksfagene i næringen, vil nok opprettholdes i større grad enn for anleggs- og industrisegmentet. Årsaken til dette er at den eksisterende strukturen er hensiktsmessig og fleksibel i konjunktursvingninger. Et fortsatt stort forbrukersegment og utstrakt bruk av underentrepriser, tror vi vil trekke i samme retning.

Innen de fleste viktige politikkområder for byggenæringen, vil mulighetene for å lykkes være avhengig av seriøsitet i og tillit til næringen. Myndighetenes vilje til å inngå i et forpliktende samarbeid med næringen, og vår gjennomslagskraft, vil være avhengig av at næringen er etterrettelig og solid faktabasert og har ryddige og gode arbeidsforhold.

Kvaliteten på det næringen kan levere, vil være avhengig av aktører som leverer på tid, pris og kvalitet og som imøtekommer samfunnets forventninger. Dette forutsetter at næringen får forutsigbare og stabile rammevilkår. Myndighetenes reguleringsbehov vil på mange områder avspeiles av næringens og markedets evne til å løse samfunnsutfordringene uten reguleringer.

Det forventes et fortsatt behov for høy arbeidskraftinnvandring. Samfunnet og næringen har en stor utfordring i å få integrert den utenlandske arbeidskraften i utdanningssystemet og arbeidslivet på en slik måte at næringen får den kompetansen den har behov for.

Og rekruttering av tilstrekkelig og rett kompetanse, vil til syvende og sist være avhengig av at næringen har et tilstrekkelig godt omdømme.

Befolkningsvekst

Frem til 2030 vil Norge trolig ha en befolkningsvekst på over en million, og nærmere en halv million flere av oss vil være over 67 år. Sentraliseringen vil fortsette, og det er derfor nødvendig med en økt satsing på bygging av boliger, næringsbygg, publikumsbygg og infrastruktur i årene som kommer.

Befolkningsvekst og demografiske endringer vil medføre et høyt aktivitetsnivå i næringen og høyere enn i toppårene 2007-2008.

Dette krever at myndighetene møter disse utfordringene aktivt, med en langsiktig og helhetlig satsing og næringsvennlige rammevilkår.

Den generelle næringspolitikken

Byggenæringen er landets største distriktsnæring og bidrar vesentlig til verdiskaping og sysselsetting i alle deler av landet. Det er derfor samfunnsmessig viktig at bedriftene i byggenæringen sikres stabile og forutsigbare rammebetingelser. Dette er det beste grunnlaget for å få løst samfunnsoppgaver og skape lønnsomme bedrifter.

Byggenæringen er en viktig, og helt nødvendig del av løsningen når samfunnet skal utvikle og iverksette gode tiltak på de utfordringene som blant annet klimaendringer og befolkningsøkning stiller oss overfor.

Offentlige bygg og infrastruktur har gjennom mange år blitt forsømt og har i dag et stort etterslep i vedlikehold. Dette skyldes flere år med kutt i offentlige budsjetter og manglende kunnskap om konsekvensene ved mangelfullt vedlikehold. Det er derfor behov for sterk økning i midler til vedlikehold og investeringer i vei, bane og bygg. Flaskehalser for næringslivets transporter må fjernes og kollektivtrafikken må bedres.

Og de offentlige anskaffelsesprosessene må dreies fra investeringskostnad til livsløpskostnad.

Næringspolitikken må tilpasses og utvikle byggenæringens evne til å løse oppgavene, gjennom en helhetlig og forutsigbar politikk. Offentlige investeringer må planlegges og gjennomføres ved bruk av flerårlige budsjetter.

En hovedutfordring for samfunnet og for byggenæringen, er den useriøse delen av næringen. Useriøse aktører gjør at deler av byggenæringen sliter med dårlig omdømme. Politikken og reguleringen av næringen må være slik at den demmer opp mot useriøse og ulovlige etableringer som medfører uakseptabel konkurransevridning. Det må etableres en obligatorisk offentlig godkjenningsordning med kvalifikasjonskrav for alle virksomheter innen bygge- og anleggsnæringen.

De næringspolitiske rammevilkårene har blitt utviklet mer for å komme de useriøse aktørene i næringen til livs, enn for å stimulere flere til å bli mer seriøse. Den langsiktige utfordringen ligger i å utvikle rammevilkår som gjør det lettere og lønnsomt å være seriøs og vanskeligere å være useriøs aktør i næringen. For å oppnå dette, er det viktig at BNL bygger allianser med ulike samfunnsaktører for å sikre best mulig gjennomslag for våre saker.

Energi, klima og miljø

Samfunnet står overfor store energi-, klima- og miljøutfordringer, og Norge har ambisjoner om å være et foregangsland innen disse områdene. Og byggenæringen vil være en viktig bidragsyter for å nå nasjonale målsettinger innen energi, klima og miljø. Dette kan skje ved at næringen selv utløser potensialet gjennom frivillige og kommersielle løsninger, høyere miljøkrav fra kunder, gjennom offentlige pålegg og økonomiske virkemidler. Alt tilsier at det vil bli en kombinasjon av alle disse virkemidlene som vil prege utviklingen.

Større fysiske påkjenninger på bygg og anlegg som følge av klimaendringer vil kreve nye og mer robuste bygg og anlegg. Arealer som tidligere var avsatt til utbygging, kan bli ubrukelige eller vil kreve ekstra sikringstiltak for å kunne utnyttes. Forventede klimaendringer vil føre til økte krav til bygg, med redusert energibruk for lavere klimagassutslipp, samtidig som bygg og infrastruktur må tåle økt ekstremvær. ”Grønne” løsninger vil komme i fokus for å motvirke blant annet temperaturøkninger i urbane strøk og som vannfordrøyningstiltak.

For å få bedre kontroll på bruken av naturressurser og utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer, vil byggenæringen måtte dokumentere miljøprofilen for sine produkter og tjenester, redusere bruken av farlige stoffer/løsninger og sørge for at produktene gjenvinnes eller sluttbehandles på en forsvarlig måte. Bruk av livsløpsanalyser og beregning av livsløpskostnader vil bli nødvendig for å løse utfordringene.

Bygninger og infrastruktur eldes og trenger vedlikehold. Det kan i mange tilfeller være en konflikt mellom ønsket om å ta vare på kulturminner og målet om energieffektivisering. Det blir derfor en utfordring å få verneverdige bygninger og infrastruktur tilpasset dagens og fremtidens krav, samtidig som vi skal ta vare på bygningsarv og kulturminner.

Strengere krav til universell utforming av bygg og infrastruktur vil kreve endring i praksis og utvikling av nye løsninger. Det samme gjelder støykrav og krav til luftkvalitet både inne og ute.

Byggenæringen må være offensiv i utviklingen av de riktige løsningene og det er viktig at BNL tar aktivt del i politikkutformingen innenfor miljø- og energipolitikken og, om nødvendig, må BNL være et korrektiv i forhold til politisk ”korrekte” løsninger som ikke er miljø- eller samfunnsøkonomisk riktige.

Kampen om arbeidskraften

Hele samfunnet står overfor en stor rekrutteringsutfordring. Arbeidsmarkedet vil preges av kamp om den kvalifiserte arbeidskraften. Om lag 30 % av den fremtidige arbeidsstyrken vil måtte rekrutteres til helse og omsorg. Dette vil skjerpe kampen om arbeidskraften og være en stor utfordring for privat næringsliv. Byggenæringen er ikke noe unntak. Det blir viktig å satse på rekruttering både av ungdom og av unge voksne inn til byggenæringen, samt å beholde de ansatte lengst mulig i næringen, også etter fylte 62 år. Spesielt i den utførende del av næringen er det et betydelig potensial i å redusere frafallet i forholdsvis tidlig alder.

Et høyt sykefravær, en stor andel trygdede blant de i yrkesaktiv alder og lav faktisk pensjonsalder, utgjør et tapt potensial for samfunnet og næringen for å dekke et fremtidig arbeidskraftbehov.

Her er det særlig to forhold som blir viktige.

Arbeidslivspolitikk og fremsynte arbeidsgivere

Næringen må kunne tilby konkurransedyktig lønn som sikrer rekrutteringen. Samtidig har Norge store utfordringer med lønns- og kostnadsnivået i forhold til konkurrentland. Lønnsutviklingen har siden 2000 vært vesentlig høyere enn ønsket, drevet av en konjunkturbølge med sterkt press i arbeidsmarkedet. Konkurranseutsatte næringer taper stadig terreng og aktivitet legges ned eller flagges ut. Lønnsutviklingen i næringen må ikke være høyere enn det næringens kunder og samfunn kan bære. Samtidig er det viktig å beholde og videreutvikle produktivitetsfremmende lønnsystemer.

Den norske samarbeidsmodellen med ansvarlige parter i arbeidslivet, vil være viktig også i framtiden. Et profesjonelt og tillitsfullt samarbeid mellom arbeidstaker- arbeidsgiversiden vil lette omstillinger i bedriftene og gi grunnlag for nødvendige produktivitetsforbedringer og bruk av ny teknologi.

BNL må videreføre samarbeidet med myndighetene og mellom tariffoppgjørene styrke dialogen med arbeidstakerorganisasjonene for å sikre konkurranseevnen og trygge arbeidsplassene. Tariffavtalene sikrer arbeidsfred i tariffperiodene og medvirker til forutsigbare rammebetingelser. Det vil være enklere å styre lønnsutviklingen med høy organisasjonsgrad. Fagforeningstilknytningen i byggenæringen er totalt sett lav (ca 20 %), og tariffavtalene må derfor utvikles slik at det blir en konkurransefordel å ha tariffavtale.

Uryddige lønns- og arbeidsvilkår vil trolig fortsatt utgjøre en utfordring innen den utøvende delen av næringen, selv om Norge har Europas strengeste regelverk på dette området. Byggenæringens ryddighet i forhold til dette spørsmålet, vil ha betydning for næringens forhold til arbeidstakerorganisasjonene, myndigheter og regelverkutvikling og ikke minst for rekrutteringsarbeidet.

Det stilles høye krav til arbeidsmiljø og SHA. Nye regelverk vil bli drevet fram gjennom EU og nasjonal lovgivning. Arbeidsgiverkompetansen er i noen tilfeller for svak og denne må utvikles for at bedriftene skal framstå som attraktive og seriøse arbeidsplasser. Regelverket på arbeidsmiljøområdet er omfattende og kompetansebygging i bedriftene er viktig. Samtidig øker kompleksiteten i regelverkene slik at en forenkling er sterkt ønskelig.

Tilrettelegging på arbeidsplassen vil være slik at arbeidstakere skal ha mulighet til å stå lengre i jobb. Næringen vil i større grad imøtekomme kravene til sikkerhet og redusere skader på arbeidsplassene, mens spørsmål knyttet til helse og sykefravær vil bli utfordrende, og vil øke rekrutteringsbehovet om det ikke reduseres.

Næringen må også kunne tilby gode videreutviklings- og karrieremuligheter og representere en samarbeidskultur som imøtekommer de ansattes forventninger om medvirkning og deltakelse i bedriftens utviklings- og forbedringsarbeid.

Den andre viktige pilaren i kampen om arbeidskraften, vil være riktig

Utdannings – og kompetansepolitikk.

Riktig kompetanse er avgjørende for at byggenæringen skal kunne løse samfunnets utfordringer og møte nye krav samtidig som produktivitet og lønnsomhet ivaretas. Dette vil også være avhengig av forutsigbarhet, med lavest mulig konjunktursvingninger, at myndighetene er lydhøre overfor næringen, både ved dimensjonering og innhold i fagopplæring, videreutdanning og i annen relevant utdanning.

Søkningen til yrkesfag i bygg og anlegg varierer mellom fagene, og er for lav, spesielt i de mindre fagene. Byggenæringen må i konkurranse med andre næringer arbeide for å heve yrkesfagenes status og tiltrekke seg ungdom og unge voksne. Næringen må framstå som attraktiv, moderne og framtidsrettet. Dette er også viktig for å sikre nødvendig rekruttering til næringen av medarbeidere med utdanning fra fagskoler, høgskoler og universiteter.

Frafallet i yrkesfag på videregående skoler er for høyt. Dette synes å skyldes at mange faller fra pga manglende motivasjon i en stadig mer teoretisk innrettet skole med generell undervisning og for lite praktisk opplæring tidlig i utdanningsløpet. Næringen må derfor ta grep for å få opplæringen, også i ungdomsskolen, mer tilpasset de enkeltes forutsetninger og motivasjon.

Selv god rekruttering inn til utdanningene, vil neppe være tilstrekkelig til å dekke et fremtidig behov for kompetent arbeidskraft. Produktivitetsøkning er nødvendig, og næringen må arbeide aktivt med nye metoder for prosessgjennomføring av prosjektene. Her vil både bygningsinformasjonsmodellering i prosjektering (BIM) og involverende byggeprosesser være viktige bidrag.

Byggenæringen vil få mer flerkulturelle arbeidsmiljøer som følge av økt utenlandsk arbeidskraft. Et godt integreringsarbeid er viktig. Avgjørende for integreringsarbeidet, vil være språk- og kompetanseutvikling og det må utvikles gode systemer for godkjenning og kvalitetssikring av disse. Det må stilles krav om at tilstrekkelig bygg-, språk- og SHA-kompetanse må være på plass for at den utenlandske arbeidskraften får adgang til bygg- og anleggsplassen.

Byggenæringen må være en kompetansedrevet næring. Definisjonen på hva som er riktig og nødvendig kompetanse i næringen, er i utvikling. For å møte nye krav og kunne ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsformer, vil det være behov for fortløpende vedlikehold og utvikling av fagkompetanse. Det trengs rammer og kultur for at ansatte, bedriftene og næringen er deltakere i systematisk læring og kompetanseutvikling, hvor bruk av forskningsresultater, etter- og videreutdanning og erfaringsdeling i bedriften og mellom bedrifter inngår.

Å sikre tilgang på kompetent arbeidskraft og kapasitet innen byggenæringen, vil kreve en systematisk og langsiktig tilnærming i et tett samarbeid innen næringen og med myndighetene.

Forskning og Utvikling

Undersøkelser viser en entydig sammenheng mellom en høy andel FoU- og innovasjonsinnsats, høy produktivitet og verdiskaping i en næring.

Byggenæringen må utvikle den kompetansen som er nødvendig for å møte framtidens utfordringer til riktigere, bedre og mer kostnadseffektiv produksjon. Det må derfor satses på forskning på ny teknologi, nye produkter, nye arbeidsmetoder og samhandlingsprosesser.

FoU-andelen i BAE-sektoren i Norge i dag er lavere enn i mange konkurrentland og det må satses på økt og målrettet FoU. Både miljøkrav, kvalitetskrav, nedbygging eller utflagging av tradisjonell norsk industri og etter hvert en nedskalering av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, vil tvinge frem økt forståelse for verdiskaping gjennom kompetanse- og teknologiutvikling. Mange av disse teknologisprangene vil skje som følge av kommersielle drivkrefter. Men økt forskning og utvikling av ny kompetanse vil være avhengig av sterke bedrifter, byggherrer og bestillere som går foran og viser vei. Men vi vil også være helt avhengige av sterke forskningsmiljøer og av prosjekter som støttes gjennom kraftfulle offentlige satsinger.

Det politiske arbeidet

Næringspolitikken, i bred forstand, vil utvikles i et samspill mellom myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og øvrige nærings- og interesseorganisasjoner med støtte fra enkeltaktører, avhengig av sak. Kvaliteten på politikken er avhengig av at dette samspillet er godt balansert og basert på etterrettelighet, kunnskap og fakta.

Næringer som ønsker å påvirke utviklingen, må engasjere seg. Innenfor de viktige politikkområdene er det avgjørende at næringen kan samarbeide og fremstå samlet og med nødvendig tyngde for å oppnå de riktige resultatene.