Vid norsk OPS-definisjon

Av advokat Geir Frøholm, leder av Advokatfirmaet Schjødt AS sin avdeling for entreprise, fast eiendom og OPS. Den eneste definisjonen jeg har vært i stand til å finne, er i den foran nevnte KPMG-rapporten, som vel må sies må sies å ha karakteren av et offisielt dokument i den forstand at det er utarbeidet for Nærings- og handelsdepartementet. Man definerer her OPS som En offentlig tjeneste som utvikles og/eller drives av private (eller sammen med det offentlige) etter forespørsel fra det offentlige, og der risiko fordeles mellom privat og offentlig sektor. Vid definisjon Dette er en definisjon som går langt videre enn de OPS-prosjekter vi har omtalt fra andre sammenlignbare land. Denne definisjonen omfatter både tjenesteutsetting, samarbeidsselskaper og infrastrukturprosjekter. Det er kun sistnevnte som har vært omtalt i forrige artikkel. Tjenesteutsetting vil omfatte den løpende drift, eksempelvis bemanning og drift av et sykehjem. Infrastruktur vil omfatte bygningsmassen og eventuell drift av denne. Man kan gjerne si at investeringen er det som skiller. Pressen har omtalt flere tilfeller hvor driften av sykehjem er lagt ut på anbud og omsorgen for de pleiertrengende har vært nedslående. Riktignok bare enkelteksempler, men med en negativ effekt overfor opinionen. Infrastrukturprosjekter Infrastruktur-prosjektene, det være seg veier eller bygningsmasse, faller i en ganske annen kategori. Her vil den private part investere i byggingen, vedlikeholde og drive veien eller bygningen i det avtalte antall år. Om det er et sykehjem, vil det være et særskilt spørsmål om pleiefunksjonen eventuelt skal overlates private. Infrastruktur-prosjekter vil ikke på langt nær ha den samme eksponering i forhold til at pasienter/beboere rammes. Man forholder seg til en langt enklere driftssituasjon. Systematisk sett skiller tjenesteutsettingen seg fra infrastrukturprosjektene ved at den private part også finansierer det aktuelle objekt samt at drift av infrastruktur er noe annet enn driften knyttet til tjenesten. Tjenesteutsettingen gjelder kun driften. Dessverre har de forannevnte skrekkeksemplene overskygget debatten. Bestemor på anbud-demagogien har slått rot og fjernet fokus fra argumentene og erfaringene fra infrastruktur-prosjektene. Nedenfor vil jeg bruke betegnelsen OPS kun om infratruktur-prosjektene. Hvorfor OPS? Som nevnt søker man å effektivisere offentlige investeringen, få mer ut av hver krone særlig ved at bygging, drift og vedlikehold kan sees i sammenheng. Prøve ut om modellen kan gi økt effektivitet ved gjennomføring av veiprosjekter, samtidig som det offentlige beholder kontrollen og muligheten for politiske valg, heter det i Vegdirektoratets informasjonshefte i forbindelse med E-39 Klett-Bårdshaug. Prosjekter blir vurdert over hele dets levetid og ikke kortsiktig innenfor en budsjettperiode. Man kan velge løsninger som gir en billigere og bedre vei på sikt. Eller som veidirektør Søfteland uttalte i et foredrag: I OPS-prosjektene har vi hatt en vedtatt reguleringsplan før konkurransen gjennomføres. Det er likevel mulig for tilbyderne til en viss grad å optimalisere linjeføring og utforming av vegen og til å komme med forslag om alternative løsninger. Det vi så i det første prosjektet, var at det klarte tilbyderne i noe omfang. Og vinneren av prosjektet hadde i størst grad lykkes med det. Større frihet Det gis større frihet under utformingen, og risikoen kan allokeres til den av partene som er nærmest til å ha kontroll/finne de beste løsningene. Eksempelvis vil Vegdirektoratet være nærmere til å ta seg av plan- og reguleringsprosessen (herunder ekspropriasjon) enn den private part. Den private part på sin side vil være nærmere til å velge de riktige løsningene mht. prosjektering og utforming. Naturligvis vil det være gråsoner som for eksempel spesielle grunnforhold samt den politiske risiko. Dernest er det et mål å avlaste de offentlige budsjetter. Innen kommunesektoren er mangelen på kapital et betydelig problem mens det innen statlig sektor er et spørsmål om i hvilken grad man vil anvende for mye av oljekapitalen sett hen til de negative virkninger det kan ha for norsk økonomi. Kommunal OPS Kommunene har i flere år nå anvendt rekkefølgebestemmelsene (krav til teknisk og sosial infrastruktur før regulering eller rammetillatelse) i plan- og bygningsloven for gjennom utbyggingsavtaler å skaffe seg bidrag til sosial infrastruktur som skoler, barnehaver, sykehjem osv. Planlovutvalgets delutredning 2 har foreslått et forbud i sitt utkast til planlov som betyr at en kommune ikke skal ha anledning til å anvende utbyggingsavtalene til å skaffe seg bidrag til sosial infrastruktur. Det gjenstår naturligvis å se om Stortinget slutter seg til dette. Det er eventuelt litt av en godbit kommunene gir fra seg. Tanken er vel imidlertid at dette skal åpne for OPS på kommunesektoren. Man vil da søke løsninger hvor infrastrukturen finansieres av privat kapital som nedbetales gjennom løpetiden av skatter og avgifter som forutsetningsvis er ment å dekke disse behov.