Kirken som ble byggehelvete

Disse forhold viser at byggingen av Mortensrud kirke ikke bar preg av noen himmelske tilstander. Striden endte i voldgiftsretten hvor dommen nå foreligger. Totalentreprenøren AS, som mot slutten av byggesaken ble kjøpt opp av Peab, fikk kun tilkjent nærmere 1,2 millioner kroner etter først å ha fremmet krav på 14,5 millioner som senere ble redusert noe. Byggherren representert ved Kirkelig Fellesråd i Oslo ble tilkjent drøyt 5,7 millioner etter et motkrav i størrelsesorden 13 millioner. Retten avgjorde at partene selv måtte betale sine saksomkostninger samt dele utgiftene til voldgiftsretten. Begrunnelsen var at søksmålene for begge parter dels er vunnet og dels er tapt samt at det ikke er grunn til å legge størst ansvar på en av partene for at det kom til sak eller for sakens omfang. Avgjørelsen er noe overraskende ut fra tilkjente erstatningsbeløp samt den til dels sterke kritikken av entreprenøren på flere områder i dommen. Delentreprise med KUT Det var våren 2000 at Kirkelig Fellesråd i Oslo inngikk avtale med Totalentreprenøren om oppføring av ny kirke og menighetshus på Mortensrud syd i Oslo med en anbudssum på drøyt 18 millioner kroner. Prosjektet ble gjennomført som delentreprise hvor Totalentreprenøren utførte grunn-, fundamenterings- og det meste av bygningsmessige arbeider. Firmaet hadde ansvarsrett som ansvarlig kontrollerende for utførelse av egne arbeider (KUT). Helt fra byggestart mars 2000 var kirkeprosjektet preget av en lang rekke diskusjoner og tvistepunkter mellom partene. Skjæring med byggeleder Tidlig ble det full skjæring mellom entreprenøren og byggherrens byggeleder fra firmaet Øyvind Moen AS. Han hadde en fortid som anleggsleder hos Totalentreprenøren og hadde forlatt firmaet 3-4 måneder tidligere etter en konflikt med sin arbeidsgiver. Etter at Totalentreprenøren truet med å trekke seg fra kontrakten, ble denne byggelederen erstattet av en annen person fra samme firma. Dette er ett av de få punktene byggherren får refs av voldgiftsretten som finner det lite skjønnsomt at man ikke viste større forståelse for Totalentreprenørens ønske om å få fjernet denne spesielle byggelederen. Retten mener byggherren burde innsett at det ikke med rimelighet kunne forventes at Totalentreprenøren hadde tillit til ham. Uansvarlig og grovt uaktsomt Mer sviende er kritikken mot entreprenøren etter at kommunen vedtok å trekke tilbake Totalentreprenørens KUT for alle godkjenningsområder byggeprosjektet omfattet. Voldgiftsretten støtter fullt ut kommunens avgjørelse og finner at ansvaret for at Totalentreprenøren mistet KUT-ansvaret i sin helhet ligger på firmaet selv. Særlig alvorlig ser man på rapporterte kontroller som i virkeligheten ikke hadde funnet sted, og at man prøvde å skjule at kontrollsystemet sviktet. Og i relasjon til ansvarsbestemmelsene i NS 3430 konkluderer voldgiftsretten med at entreprenørens handlemåte som førte til tap av KUT, er så vidt graverende at den faller inn under standardens begrep grovt uaktsomt. Derfor mener retten det er fullt ut forståelig at byggherren mistet tillit til Totalentreprenørens kontroll. Innenfor det normale Entreprenørens fikk minimalt gjennomslag for sitt hardkjør på at forsinkelsene skyldes sen og mangelfull prosjektering. Voldgiften sa seg enig med byggherren i at antall revisjoner ikke var spesielt høyt og ligger innenfor hva en entreprenør må regne med. Retten sa seg uenig i at prosjektet ble vesentlig mer komplekst enn hva som fremgikk av anbudsmaterialet. Enden på visa blir at retten under tvil innrømmer entreprenøren en fristforlengelse i starten av prosjektet utover de tre ukene som byggherren hadde samtykket til. Stygge betongflater Et av de store konfliktområdene var arkitektens løsning med store synlige betongoverflater som skulle være ubehandlet. Dette var i kontrakten fulgt opp med høye krav til kvalitet på utførte arbeider med strenge toleransekrav. Voldgiftsretten mener enighet om valg av forskalingssystem ikke betydde at det ble gitt avkall på toleransekravene. Derfor får byggherren medhold i at man kunne forvente at synlige linjer og hull i støpeskjøter ble planlagt slik at de så langt mulig dannet et ensartet mønster på flaten. Retten konstaterer at dette ikke ble gjort, og gir entreprenøren ansvaret for den manglende kvaliteten. Uferdig bygg Manglende kvalitet var en av hovedgrunnene til at byggherren nektet å overta bygget. Man argumenterte for at det ikke var mulig å starte innredningsarbeider og får medhold av retten. Retten finner etter befaring at entreprenøren ikke med rimelighet kunne forlange at innredningsarbeidene i kirken skulle pågå parallelt med utbedringsarbeidene ikke minst på grunn av at støvplage var uforenlig med utplassering av tekstiler og kunst. Derfor ble byggherrens overtagelsesforretning, i forbindelse med at de påtok seg ansvaret for å fullføre prosjektet, knesatt. Retten konstaterer for øvrig tørt at det også ved denne anledning ble protokollert en rekke gjenstående feil og mangler. Byggherren meldte at om lag 3,5 millioner kroner av kontraktssummen ville bli holdt tilbake som sikkerhet for merkostnader ved utbedring. Entreprenøren svarte med to fakturaer for økte kostnader i størrelsesorden drøyt 11 millioner som byggherren returnerte med begrunnelse at de var uhjemlet. På grunn av påstått mislighold valgte entreprenøren å forlate byggeplassen, og byggherren mottok sluttfaktura i tillegg til de to overnevnte fakturaene. Uberettiget heving Retten konstaterer at de to fakturaene var uten spesifikasjon og dokumentasjon, og gir byggherren medhold for å avvise dem på formelt grunnlag. Videre mener retten at mangellisten fra de første forsøkene på overtagelse utgjør tilstrekkelig spesifikasjon til at byggherren kunne holde tilbake et beløp for utbedring og fullføring, og at beløpet størrelse i den usikre situasjonen ikke var urimelig. Retten konkluderer derfor med at det ikke for noen av de fremsatte krav forelå vesentlig betalingsmislighold og at entreprenørens hevingserklæring således var uberettiget. Entreprenørens vederlag I det tilkjente beløpet til entreprenøren er drøyt 534 000 kroner knyttet til tilleggsvederlag for rigg og driftskostnader for kun en avgrenset forlenget byggetid. Og kravet for tillegg for tømmer- og betongarbeider er barbert ned til drøyt 660 000 kroner for ineffektivitet på grunn av plunder og heft knyttet til endringer og produksjon av tegninger tett opp under utførelse. Byggherrens vederlag Voldgiftsretten mente Kirkelig fellesråd hadde krav på dagmulkt hvor retten la 145 dager til grunn beregnet ut fra avtalt ferdigstillelse med tillegg for entreprenørens fristforlengelse til byggherren overtok byggearbeidet. Mulkten oversteg maksimumsbegrensningen og ble derfor satt til 10 prosent av kontraktssummen som beløper seg til nærmere 1,6 millioner. Videre fastsatte retten et skjønnsmessig prisavslag på 1 million for manglende kvalitet knyttet til betong- og stålarbeider. Byggherren fikk dekket utgifter til fullførelse av byggearbeidene med 1,5 millioner samt fikk dekket merkostnader etter byggetiden for rådgivere og medarbeidere på drøyt 1,5 millioner. Dessuten ble merkostnader knyttet til at entreprenøren mistet KUT og ny avtalepartner måtte inn, verdsatt til nærmere 300 000 kroner. Resten var småsummer for merarbeid for rådgivere, medarbeidere og prosjektleder samt tapte leieinntekter.