Menneskene er små

Når naturkreftene settes i gang, blir vi mennesker små. Det har vi sett når orkanene herjer, når jordskjelvene eller tsunamiene kommer eller når alle fly må settes på bakken på grunn av at himmelen fylles med støv og aske fra en vulkan på Island. Da kommer selv ikke konger eller statsministre videre. Vi synes det er grunn til å tenke over dette i vår lille trivielle verden hvor selv småting kan velte store lass – og skape enorme bekymringer.

 

Vi håper at det som nå skjer oppe i himmelen over oss, må vekke noen av dem som har satt denne streiken i byggenæringen i gang. I den store sammenhengen er det tross alt millimeter-problemer man sloss om. Men for den enkelte som nå skal leve på et syltynt streikebidrag eller som må låne penger for å holde driften i gang, kan en slik streik føre til uoverstigelige problemer.

Alle hadde forstått en slik streik om det var et bastant krav som man sto sammen om, men som man ikke fikk gjennomslag for – eller om at det var en dyp urettferdighet som skulle rettes opp. Det er imidlertid få som ser at det man krangler om, skal være grunnlag for en landsomfattende streik som setter en hel næring og titusenvis av arbeidsplasser i fare.

Vi forstår ikke at det skal være så enkelt å gå ut i en streik som det synes å være tilfelle i byggfagene denne gangen. Er det ikke noen sikkerhetsventil eller et redningstau for dem som tar et overilet standpunkt i en sen nattetime? Og skal en så dramatisk avgjørelse overlates til en liten ”klikk”? Er det ikke rom for demokrati i fagbevegelsen slik at det er medlemmene som i en avstemning sier ja eller nei til en streik. Stoler ikke forhandlerne på sine egne medlemmer?

Dette minner meg mye om taktiske avstemninger i gymnasiesamfunnet i sin tid. Problemet denne gang er at konsekvensene blir så langt mer dramatiske. Dette er ikke noe lekekasse – dette er alvor.

Når går streiken sin gang. Den har en egen dynamikk. Men vi appellerer nok en gang til dem som føler ansvar. Stans streiken!