Men politikerne har igjen sviktet. De våget ikke å stå oppreist i den kampen man måtte ta for å fornye og modernisere helse-Norge. I stedet har de overlatt ansvaret til en maktelite som har forstått å utnytte de mulighetene de har fått.

Helsebyråkratene har laget seg sine egne regler – og ikke minst lønnsordninger. Det er vel ingen i offentlig sektor som har bedre lønns- og arbeidsvilkår enn noen av lederne i helseforetakene. De har i tillegg overtatt all makt fra politikerne også. Det er realiteten. Det alvorlige i saken er at helseforetakene er utenfor enhver folkevalgt kontroll. I styrene sitter riktignok noen politikere, men de sitter der som enkeltpersoner, og uansett er de i mindretall. Dersom en politiker våger å trosse de vedtak ledelsen legger frem, ja, da blir det startet en prosess slik at opponenten straks er ute av styret.

Det at en helseminister påstår å ha kontroll i en slik situasjon, er etter vårt syn en sannhet med visse modifikasjoner.

Det kanskje alvorligste med dagens opplegg med helseforetak, er at respekten for lov og rett blir utfordret. Ja, det kan synes som om enkelte helseforetak lager sine egne lover og regler, jvr situasjonen i Vestre Viken og juks med ventelister.

Politikerne har fortsatt mulighet til å ta tilbake makten over helsepolitikken. Men da må de se på de lover de selv har vedtatt – og som har gjort at vi er kommet ut i det uføre vi nå er i.

I mange helseforetak er det splitt og hersk som gjelder. I helsevesenet har det alltid vært spenninger mellom de ulike profesjonene, men sannelig er de ikke blitt mindre etter at en del av ”helseadelen” har kommet inn. Forholdet naboer og distrikter mellom er også blitt betent i forbindelse med lokalisering av helsetjenester og hvordan akuttmottak og annet skal organiseres. Men slik blir det gjerne når andre overtar den makten politikerne skulle hatt.

Vi har et demokrati som gjør at en politiker kan bli kastet ved valg, men hvordan man skal bli kvitt ”helseadelen” er et annet spørsmål. Vanlige demokratiske prosesser er i alle fall ikke nok.

Vi får si som Gro –” alt hengersammen med alt”. Men det gjelder ikke alltid i helsevesenet og dets rolle i samfunnet.

Vi har en sementert sykehus-struktur som ble lagt i en annen tid. Da tok det gjerne en dag før en pasient fra en bygd kunne komme til sykehuset i byen. Siden er det kommet både broer og tunneler – og nye veier. Og er nøden stor og akutt kan et helikopter bringe en pasient til sykehus i løpet av minutter.

Selvsagt skal man kunne se på sykehus-struktur og organisering av helsevesenet. Og i denne forbindelse må man ikke glemme at det er pasienten som er viktigst – og da snakker vi om hvordan man kan sikre liv og helse. Men selvsagt må man holde seg innenfor rimelige økonomiske rammer. Og vi må selvsagt ha et helsevesen som evner til å holde seg innenfor de vedtatte budsjetter (men da må også disse budsjettene være reelle). I dag har vi fått så mye avansert medisinsk behandling at man kan holde folk i live i årevis dersom man er villig til å betale nok. Om pasienten har et verdig liv synes å komme i andre rekke. Her kommer vi inn på veldig vanskelige etiske spørsmål, men dette må også politikerne ta stilling til.

Det å opprettholde en sykehus-struktur på grunn av at man skal bevare arbeidsplasser, er et håpløst argument. Hadde slike argumenter blitt gjort gjeldende i næringslivet og i samfunnet ellers ville det ikke ha blitt mye utvikling. Men hvordan strukturen skal være er det politikerne – våre folkevalgte – som skal avgjøre, ikke byråkrater og ”helseadel”. Evner dagens politikere ikke dette, ja, da må vi få nye politikere som har ryggrad og besluttsomhet nok til å utvikle helsevesenet slik at det samsvarer med det samfunnet vi har rundt oss.