Trafikkfarlige politikere

Av Gine Wang, næringspolitisk direktør i Byggenæringens Landsforening (BNL). Ulykkene bør mobilisere til debatt om hvordan vi innretter satsingen på samferdsel i Norge. I stedet for å ta et krafttak, har politikerne mer enn halvvert samferdselsinvesteringene siden 1998. Det er grunn til å spørre om hvorfor samferdsel har blitt en salderingspost når samfunnsregnskapene viser at vi burde gjort det motsatte. Norge har vært i et samferdselspolitisk vakuum de siste årene. Mens frontfigurer i Storting og Regjering tidligere har stått i kø for å sikre landet en god infrastruktur, er det i dag få som står på barrikadene. At samferdsel er blitt et mindre attraktivt politikkområde, blir bevist hvert år i statsbudsjettet. De siste årene har investeringene i transportinfrastruktur blitt mer enn halvvert, målt i andel av bruttonasjonalproduktet. Det er åpenbart en stor bøyg å ta konsekvensene av samfunnsregnskapene i det praktiske liv. Samferdselspolitikken er et godt eksempel på dette. Det er for eksempel bred enighet om at veistandard betyr mye for trafikksikkerheten. I stedet for å ta i bruk denne kunnskapen, gjør vi i Norge det motsatte selv om vi vet at samfunnet vil spare enorme beløp på ulykkesregnskapet. Det fremstår som logisk brist når Stortinget bare bevilger 7 milliarder til investeringer i vei og jernbane hvert år, når trafikkulykkene koster oss langt over det tredobbelte. Ved å tenke mer langsiktig og forebyggende, ville ulykkesmilliardene sannsynligvis blitt redusert betraktelig. Kontrastene blir desto større når vi legger til kvaliteten på vedlikehold. Det mangler hele 11 milliarder til å vedlikeholde riksveiene og 2 milliarder til å forbedre vedlikeholdet på jernbanen i forhold til hva Stortinget har vedtatt. Hvert år dør ca. 300 mennesker i trafikken og 40 000 blir skadet. Selv om antallet trafikkdrepte for 2003 heldigvis ble lavere enn på mange år, er 278 drepte et alt for høyt tall. Trafikkulykkene er en påkjenning og tragedie for involverte og pårørende. Det er umulig å sette en prislapp på de menneskelige lidelsene. Det er imidlertid mulig å sette tall på hva samfunnet taper. Når vi vet hvor enormt mye trafikkulykker koster samfunnet hvert år, er det uforståelig at vi ikke bruker mer penger på samferdsel. Selv om det gjøres mye godt trafikksikkerhetsarbeid, er det dessverre langt igjen før myndighetenes visjon om 0 drepte i trafikken er nådd. Bedre veistandard er uomtvistelig et tiltak som har positivt utslag på trafikksikkerheten. Eksempelvis viser en konsekvensutredning for utbygging av E6 mellom Gardermoen og Moelv at antall dødsofre ville bli redusert med 73% dersom veien blir oppgradert til firefelt. Fysiske midtdelere på veiene er et annet tiltak som kan få ned dødstallene. Sverige har svært oppløftende resultater som viser at midtdelere nytter. Antallet dødsulykker ble redusert med hele 80% der midtdelere ble innført. Samferdsel betyr også mye for næringsutvikling, lokalisering av virksomheter og vekst i distriktene. Det er et tankekors at politikerne ikke tar i bruk ett av sine fremste næringspolitiske virkemidler samferdsel når vi mistet over 20 000 industriarbeidsplasser i 2003. Det er et kjent faktum at transportkostnadene utgjør en vesentlig del av bedriftenes totale kostnader. Dette gjelder også for BNLs 2 000 industribedrifter, som for det meste er lokalisert i distrikts-Norge. Når kvaliteten på infrastrukturen er dårlig, får dette direkte innvirkning på Norges konkurranseevne. Med dagens samferdselspolitikk risikerer vi å øke avstanden til våre viktigste handelspartnere i EU ytterligere. Våre naboland satser nå stort på infrastrukturinvesteringer fordi de erkjenner at dette er helt avgjørende forutsetning for næringsutvikling. Det er kortsiktig og feilslått politikk at vi ikke gjør det samme i Norge. Om få uker legger regjeringen frem sitt samferdselspolitiske manifest Nasjonal transportplan (NTP). Planen skal meisle ut samferdselspolitiske prioriteringer fra 2006 til 2015. Flere organisasjoner har allerede erklært planen død, basert på erfaringer med at politikerne ikke følger opp transportplanen som gjelder for i dag med faktiske bevilgninger. Siden Stortinget i 2001 vedtok dagens transportplan, har de samme beslutningstakerne brukt hver budsjettanledning til å kutte i sine egne planer. Resultatet er at etterslepet i bevilgninger til vei og jernbane øker hvert år i forhold til hva Stortinget har vedtatt. Når Stortinget til våren skal vedta fremtidens samferdselsprioriteringer, blir det en test på om det er politisk kraft til å løfte samferdsel som virkemiddel og satsingsområde. Da transportetatene i 2003 la frem sine forslag til satsinger, valgte de å innrette seg etter Stortingets faktiske samferdselsbevilgninger. I praksis innebærer dette at Norge vil fortsette å være en samferdselssinke så sant ikke politikerne øker bevilgningene. Konsekvensene er store og vil berøre hele landet. Det vil ta mer enn 60 år å bygge ut stamveinettet til fullgod standard, mens det vil ta opp til 30 år å få et moderne jernbanenett. Når det gjelder det øvrige riksveinettet, sier transportetatene rett ut at det ikke realistisk å få dette opp i brukbar standard i overskuelig fremtid. Det vil være en fallitterklæring dersom regjering og Storting aksepterer at dette skal være norsk samferdselspolitikk for de neste årene. Det er på høy tid at Storting og Regjering gjør en slutt på det samferdselspolitiske vakuumet vi har vært i de siste årene. BNL etterlyser en ny epoke hvor det satses på samferdsel i Norge. Vi håper politikerne består vårens store styrkeprøve og plasserer samferdsel som et fremtidsrettet virkemiddel for trafikksikkerhet og verdiskaping over hele landet.