En person er nok

Tora nådde ikke målet sitt alene. Hun har hatt et godt støtteapparat og gode lagvenninner (Det gjorde inntrykk å se Ann Kristin Flatland gråte av glede etter at Tora vant sitt gull). Men hadde ikke Tora jobbet så målrettet hadde hun aldri klart det. Kraften som ligger i enkeltpersoners vilje og ønske om å få til noe, er stor.

Det er mange enkeltpersoner i byggebransjen som burde lære av Tora, både på kunde- og leverandørsiden. Hadde flere virkelig villet få til endring, så hadde bransjen vært mer vital enn den er i dag. La meg ta ett konkret eksempel.

Forrige uke leverte Skanska tilbud på tre ulike skoler på forskjellige steder i landet. De tre tilbudene bygget på tre ulike kontraktsmodeller. Det eneste de hadde felles var at ingen tillot Skanska å levere et tilbud hvor vi fikk brukt bredden i vår kompetanse i forhold til å tenke skolens levetid. Det er åpenbart for meg at det finnes et stort potensial for å forbedre måten offentlig sektor gjennomfører sine anskaffelser. Offentlig sektor er så stor og viktig for byggenæringen at denne store kundegruppens anskaffelsesstrategi påvirker hele næringen.

Både i Europa og USA gjennomføres offentlige bygg og anleggsprosjekter under helt andre kontraktsregimer enn vi ser i Norge. Trenden er at risiko blir forflyttet fra offentlig sektor og over på mer kompetente hender. Her gis leverandørene mulighet til å ta totalansvar, både tidlig i et prosjekts liv, i byggeprosessen og sågar for prosjektets livsløp.

Grunnen til at jeg blir så oppgitt over at denne trenden ikke ser ut til å nå frem til Norge, er at entrepriser hvor entreprenøren får bruke sin kompetanse i en større del av prosjektet, bidrar til innovasjon og nytenkning. Resultatet er at Norge sakter akterut i forhold til resten av Europa når det gjelder innovasjon innen bygg og anlegg.

Hvorfor er det da slik i Norge? Hvorfor preges kontraktsregimene i offentlig sektor av ensidig fokus på laveste pris og enhetskontrakter? Det har nok noe med at vi har 430 kommuner som opptrer lite koordinert. Det har sikkert også noe med frykten for å gjøre feil. Det virker jo trygt å kunne dokumentere at valget er gjort på dokumenterbart lavest pris. Det får så være at det er prisen før det er skapt en krone i verdier. Dessuten er det jo mange rådgivere som står klar til å løse de problemene som kan oppstå… Den viktigste grunnen tror jeg likevel er manglende vilje hos enkeltpersoner.

Det jeg forsøker å si er vel at vi trenger flere som Tora Berger i offentlig sektor, som kan sette seg noen mål, trene strukturert (gjerne også mentalt), og slik kanskje klare å gjøre noe med denne utfordringen. Det finnes heldigvis noen gode eksempler. Statsbygg med Øyvind Christoffersen har vist målrettet iver, og Undervisningsbygg med Rigmor Hansen har vist treningsvilje, men både kommunesektoren og samferdselssektoren trenger åpenbart sin Tora. Jeg håper og tror at samferdsel nå har en eller flere talenter på gang mens jeg er mest bekymret for treningsdagbøkene til kommune Norge. Jeg har imidlertid troa på at talentene finnes i det offentlige Norge. Når de lykkes så stiller jeg gjerne opp på direktesendt fjernsyn og gråter av glede, slik som Ann Kristin Flatland gjorde når Tora vant OL-gull.