Mål og midler

Som alltid klarer Byggedagene å speile aktuelle trendbilder i samfunnet. Denne gangen er det miljø og energi utfordringer som får hovedfokus. Helt betimelig og riktig timing. Det råder overhodet ingen tvil om at ressursallokering og klima/energiutfordringene mer og mer vil prege både offentlige og private agendaer i kommende tiår. I de siste par årene har alle krisers mor – Finanskrisen – ulykksalig skjøvet diskusjonen om de virkelige utfordringene til siden. Kan hende var det derfor de ambisiøse København målsettingene ikke lot seg omforene til en bindende og handlingsrettede avtaler nasjonene i mellom. Hver og en nasjon hadde tydeligvis – (og forståelig nok ?) mer fokus på egne kortsiktige økonomiske problemer enn de felles utfordringene som så tydelig er dokumentert.

Verdens befolkning vokser så knaker. Vi passerte 1 mrd tilbake i 1750, 2 mrd i 1950 og har i disse dager allerede passert 6 mrd og er på god vei mot 9 mrd. Man har altså ikke på noen som helst måte god tid i forhold til å finne nye og bærekraftige løsninger for både energi og ressursanvendelse.

Programoppsettet på byggedagene viser at næringen til de grader har tatt disse utfordringene på alvor. Positivt nok, - men kanskje er man til tider mer pretensiøs enn ambisiøs på næringens vegne.

Tviler ikke et øyeblikk på at næringen har både kompetanse og vilje til å sette igang, men har man midlene ?

Til tross for et solid batteri av topp-politikere på agendaen – så gjenstår det fremdeles et meget stort stykke arbeide mht å forene næringens ambisjoner med modige politiske vedtak og klare målsetninger, også støttet med økonomiske midler og rammevilkår. Dette gjelder både for Norge og for resten av Verden. På Byggedagenes agenda finnes heller ikke ett eneste innlegg – hverken fra politisk hold eller fra næringen selv – mht hvordan ambisjonene skal finansieres (?)

Norge og norsk økonomi står i dag en særstilling i verdenssammenheng, ikke minst takket være en solid posjon ”flaks” i forhold til at naturen tilfeldigvis har forsynt oss med ressurser som for tiden er svært så etterspurt.

Det er for meg uforståelig at man på politisk nivå ikke benytter den unike muligheten man faktisk i dag har til å sette Norge i førersetet i forhold til forskning og utvikling av metoder / løsninger for verdens klima og energiutfordringer. Dette førersetet er pt ledig.

Ett eksempel på hvordan definere ambiøse politiske målsettinger og samtidig følge opp med midler, kan vi finne hos våre finske naboer. Finland har – i finanskrisens kjølvann – rett og slett bestemt seg for å bli verdensledende på forskning – utvikling – innovasjon. Våre naboer – som også denne gangen merker negative konjunkturer betydelig sterkere enn oss - har friskt nok da vedtatt å bruke minst 4 % av årlig BNP på en rekke progmramområder inkluderer både offentlige og private aktører.

Norge har i dag muligheten til å ta tilsvarende grep i forhold til å både være en foregangsnasjon på klima og energioområdet, og samtidig bidra sterkt til å utvikle løsninger for resten av verden.

Det eneste som må til er en ambisiøs næring som er villig til å ta utfordringene og modige politikere som tør å sette langsiktige mål – inkl. å følge opp med virkemidler. Og der har vi vel – eller?