Energipolitisk kraftkrise

Kulda er i ferd med å slippe taket, og svensk kjernekraft er snart på nett igjen. Dermed er den akutte krisen over. Både frosne trøndere og pressede energipolitikere kan puste lettet ut.

For ei stund. Magasinene er nesten tomme, etter en tørr og kald vinter. Industrien frykter vårknipe på strøm. Norsk Industri beklager seg over et uforutsigbart kraftmarked og etterlyser en helhetlig energipolitikk. Vi vil få nye kalde vintre, og det kommer nye kraftkriser. Hva kan politikerne gjøre med det?

Da krisen toppet seg i forrige uke avbrøt olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) vinterferien, for å markere handlekraft. Det kunne han ha spart seg, mente kommentatorene. Det han først og fremst markerte, var politikernes selvvalgte avmakt overfor kraftmarkedet.

Får vi nå et krav om at politikerne må gjenerobre styring over markedet?

Kraftsosialismens død

Energi er en grunnleggende basisvare. Sikker kraftforsyning har vært en hjørnestein i norsk samfunnsbygging, underlagt strenge offentlige reguleringer og sterk statlig styring.

Denne varianten av kraftsosialisme avgikk ved døden 26. juni 1990. Da vedtok Stortinget en ny energilov, med et fritt marked for kjøp og salg av kraft, og sterkere markedsstyring av energiutbyggingen. Loven var blant de mest liberale i Europa.

Fellesgods

Energiloven er politisk felleseie, og det er ikke noen utbredt stemning for å gå tilbake til et gjennomregulert marked. Det frie markedet fungerer effektivt – på en god dag. Lokale og regionale kraftselskaper har vært innbringende melkekyr både for kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter.

Men kraftkrisen i vinter har også avdekket svakheter ved å la markedet overta styringen av en så grunnleggende sektor som energiforsyningen.

Langsiktighet

For markedet har et par blinde flekker. Den ene er langsiktighet. Når et av de viktigste styringssignalene er prisen på kraftbørsen fra time til time, kan sjansen til raske inntekter bli viktigere enn langsiktig forsyningssikkerhet eller samfunnsbyggende investeringer. Ut fra markedets logikk er det fornuftig å tappe ned magasinene når prisen er på topp. For samfunnets forsyningssikkerhet kan det være en kriseoppskrift.

Den andre blinde flekken er rettferdighet. Det er en variabel som ikke finnes i markedets logikk. Men forbrukere og næringsliv i Midt-Norge og Nord-Norge opplever det som blodig urettferdig at de i perioder må betale mange ganger mer for strømmen enn lenger sør i landet.

Både kraftleverandører, industrien og midtnorske politikere krever utjevning av kraftprisene mellom landsdelene, for eksempel ved at hele landet blir ett prisområde, eller en annen form for statlig prisutjevning.

– Politisk vilje

Dette er god Senterpartipolitikk, sier olje- og energiminister Terje Riis-Johansen. Men det kan ikke skje før linjenettet og produksjonskapasiteten er god nok, og det vil ta mange år, sa Riis-Johansen til NTB i forrige uke.

– Det står ikke på politisk vilje, forsikret energiministeren.

Både langsiktig leveringssikkerhet og priser som oppleves som rettferdige krever politisk styring, det er ikke noe markedet sørger for. Men det er ikke lett å få styring på et marked når det først er blitt avregulert. Riis-Johansen og hans kolleger vil nok få bruk for all den politiske vilje de klarer å mobilisere, dersom de vil gjenerobre styringsmakt fra markedet.