Høyhastighet på blindspor

Ja, jeg vet at høyhastighetsutredningen er en bestilling fra Stortinget – en bestilling jeg faktisk har sluttet meg til, i den klare hensikt at vi endelig, og med velberådd hu, kan plassere høyhastighetsdebatten der den rettelig hører hjemme, nemlig nederst i en arkivskuff i Samferdselsdepartemetet. Og der kan den ligge til vi en gang blir ferdig med utbyggingen av intercitytriangelet Oslo-.Lillehammer, Vestfoldbanen og Østfoldbanen inkludert kjemperosjektet Oslo-Ski. Dessuten skal det ikke mye innsikt til å forstå at det i beste fall kan være aktuelt å bygge én høyhastighetsbane i Norge, nemlig strekningen Oslo-Gøteborg med videre tilknytning til det europeiske jernbanenettet. Sånn sett kunne vi klart oss med en langt mindre utredning, til langt lavere pris enn de 50 millioner kronene som nå skal brukes. For dette er ikke penger som kommer i tillegg til de ordinære budsjettene. Det blir med andre ord 50 millioner kr mindre til andre oppgaver.

Som om vi ikke har planleggingsbehov store nok fra før! .

Jernbaneverket i mangler plankapasitet. Den er heller ikke umiddelbart tilgjengelig på det norske eller nordiske markedet. Skjønt; - konsulenter lar seg alltids framskaffe, bare man betaler nok. Jeg noterer meg at Jernbaneverket vil søke ut i Europa for å hente nødvendig kompetanse til utredningen. Det kan vi saktens også trenge til annen planlegging – fordi vi vet at en hel generasjon ingeniører i statlig virksomhet når pensjonsalderen de nærmeste årene. Og de lar seg ikke erstatte av nyutdannede ingeniører. Dertil er det for få som søker veg- og jernbaneingeniørutdanningen.

Det er anslått at utbyggingen av et høyhastighetsnett i Norge vil koste i størrelsesorden 200 milliarder kr. Det er fem ganger så mye som Stortinget mener vi bør bruke på jernbaneinvesteringer denne tiårsperioden. I 2009 og 2010 tilføres Jernbaneverket så mye penger som det er i stand til å bruke på vettugt vis. Og om de etter hvert klarer å bygge opp sin egen planorganisasjon, vet de at Stortinget har et flertall som er villig til å bruke enda mer penger på jernbane i framtida.

Jeg er redd mange nå fortaper seg i en diskusjon om høyhastighetstog i Norge, altså tog som farer fram i hastigheter over 250 km/t, og dermed glemmer mer nærliggende oppgaver, som Vestfoldbanen, Østfoldbanen og Dovrebanen til Lillehammer. Men den mest umiddelbare konsekvensen blir at det norske planmiljøet, som er spinkelt nok fra før, belastes med en svært krevende planoppgave, på bekostning av andre og mer nærliggende prosjekter. Jeg kan nevne opptil flere bare i Vestfold, altså i mitt eget fylke. Og enda verre: Dersom et flertall i Stortinget ved rulleringen av Nasjonal Transportplan i 2013, skulle la seg friste til å gå inn for utbyggingen av et høyhastighetsbanenett i Norge, kan det nok en gang komme til skygge for de viktige utbyggingsoppgavene vi står overfor det neste tiåret. I så fall gjør vi jernbanen en bjørnetjeneste, slik vi nær sagt har hatt tradisjon for i norsk samferdselspolitikk.

Så – vi får forsøke å holde fokus, vi som kan!