Trenger vi klimatilpasset arkitektur?

Er det forståelse for de nye kravene i arkitektbransjen? Det er alltid farlig å generalisere, men jeg kan i hvert fall si for vår egen del at tilnærmet alle oppgavene i NSW i dag har en energimessig tilnærming. Ikke fordi dette er politisk korrekt og trendy, men like fullt fordi det bringer oss videre i vår egen designutvikling og byr på helt nye og spennende designutfordringer.

De nye forskriftene fokuserer imidlertid primært på energibærere og varmetap og ser fint lite om plassering av huset i terrenget. Før i tiden bygget man der det var naturlig å bygge; der terrenget var slik at et hus kunne plasseres: inne i vika, inn under åssiden, i den lune sydhellingen, eller sammenstilt i tette klynger. I dag finner vi hus plassert nærmest overalt, eller som det heter; der ingen kunne tru at nokon kunne bu. For mange er det fremste mål for sin bolig å finne seg en utsiktstomt, med fri utsikt i alle himmelretninger, uten generende nabobebyggelse, vegetasjon eller skjemmende terrengformasjoner. Men hva gjør dette med husets energiforbruk i forhold til plassering i en le-situasjon?

Dagens byggeskikk viser altfor ofte at dette er noe vi har glemt. Og det handler om noe enda viktigere enn bare et rop om estetikk og hensynet til lokal egenart. Det handler mer om fornuft! Det er rett og slett ikke særlig lurt å glemme den lokale byggeskikken når vi bygger i værharde strøk.

Værtilpasset byggeri gir hus som kan stå mot vinden uten å bli ødelagt. Men det gir mer:

- Vi får hus med mindre varmetap; 20-30% er ikke urealistisk.

- Vi får skjermede utearealer som gjør det naturlig å oppholde seg ute i lengre perioder, for både barn i lek og voksne.

- Vi får mindre problemer med snødrev og snøansamlinger.

- Vi får en bebyggelse i harmoni med landskapet.

Hva kan vi så gjøre? Er det snakk om stilkopiering og tilbakevending til naust og stabbur? Nei, langt ifra. Jeg ønsker meg en byggeskikk som har sin forankring i et godt planarbeid. Klimahensyn må ha høy prioritet i kommunale planer. Man må primært ta standpunkt til hvor det kan bygges og hvor det absolutt ikke kan bygges.

Jeg ønsker meg en byggeskikk der man ser de enkelte hus og bygningskropper i sammenheng, ikke hver for seg. Husene bør plasseres i forhold til hverandre med en klar bevissthet, der muligheten for innbyrdes avskjerming og le-dannelse blir ivaretatt. Husene må plasseres i terrenget, ikke oppå landskapet. Den naturlige vegetasjonen må tas vare på og forsterkes og i hvert fall ikke fjernes.

Vi må ikke komme dit hen at vi konkluderer med at vi kan fortsette å bygge som før, bare de tekniske løsninger og den håndverksmessige utførelse er i orden. Vi må ikke redusere dette til et rent teknisk spørsmål. Mitt håp er at vi kan trekke lærdom som kan danne grunnlaget for en ny klimatilpasset byggeskikk.

Etter min mening er det viktig å fokusere på disse spørsmålene allerede på reguleringsplanstadiet, da plassering, orientering og organisering av bygningene kan bli

avgjørende for hvor vellykket det endelige resultat blir. Viktige aspekter som omsluttende veggflate, orientering i forhold til sol- og vindretninger, vegetasjon, åpenhet/lukkethet i frasadeutforming, og etasjehøyde melder seg i varierende grad allerede på reguleringsplanstadiet. Dette innebærer ikke eksperimentering med ny og uprøvd teknologi, men tvert imot ønske om en intelligent anvendelse av systemer som allerede benyttes.