Manglende kunnskap

Problemet er at dette gjelder svært mange kommuner og vi frykter flere slike saker fremover. Dette kan koste mange norske bedrifter dyrt og det kan føre til stor ledighet i byggenæringen i Norge. Hele intensjonen med disse ekstraordinære krisemidlene var å holde oppe sysselsettingen i bygg og anlegg som er viktig for hele samfunnsmaskineriet i landet, sier Langseth.

Han sier det ellers er beklagelig at heller ikke rådgiverne til kommunen vet bedre når det gjelder hvilke avtaler som gjelder i byggenæringen.

Det at man ikke kjenner allmenngjøringsloven er utrolig. Det har også vært mye fokus på hvilke garanterte minstelønner vi snakker om for arbeidstakere som gjør en jobb i Norge. Det er en garantert minstelønn på kr. 133.50 pr time for ikke faglærte og kr. 142.25 pr time for faglærte. I tillegg skal utenlandske på lik linje med norske arbeidstakere som jobber i Norge selvsagt ha dekket utgifter til diett og opphold. Det er også krav til bostandard. Det å gå ut med en fakturert timepris på kr. 140 viser at det er noe galt. Ingen norske bedrifter kan konkurrere på slike vilkår, sier Langseth.

Ellers viser denne saken hvor vanskelig det er å komme frem med rett informasjon når ansvaret i slike saker er spredd i ulike departementer.

Det er byggenæringens skjebne. Allmenngjøringsloven ligger under Arbeids- og Inkluderingsdepartementet, mens Kommunal- og Regionaldepartementet har ansvaret for krisemidlene. Hvordan departementsstrukturen blir i fortsettelsen gjenstår å se. Men det som skjer på departementsnivå skaper også ansvarsfraskrivelse. Nå er det Arbeidstilsynet som skal følge opp allmenngjøringsloven, men de dukker ikke opp før arbeidet er startet. Er kontrakten tildelt på feile vilkår har man da uansett et problem, sier han.

Dette utelukkende å fokusere på laveste pris er ellers noe som går igjen når det spesielt gjelder offentlige anskaffelser. Gang på gang ser vi at dette fører til ulykksalige resultater. Men det synes få å ta hensyn til, sier Langseth.