Veidekke tapte i Høyesterett

Saken gjelder krav fra Veidekke om å få endret feilprising av en enhetspris i et anbud etter at kontrakt var inngått. Byggeindustrien legger nedenfor ut saksomtalen fra Høyesteretts Internettsider. Den fullstendige dommen kan leses ved å trykke på linken under artikkelen. Statens vegvesen innbød sommeren 1997 til anbudskonkurranse for rv 23 Oslofjordforbindelsen, parsell 5. Veidekke, som hadde gitt det laveste anbudet, fikk tildelt entreprisen. Etter at arbeidet var satt i gang, oppdaget Veidekke at en av prosessene i anbudet var feilpriset. Denne prosessen omfattet legging av isolasjonsplater av polysteren med en tykkelse på 5 cm over grus som frostsikring av fundament inne i tunnelene. Enhetsprisen skulle ifølge anbudsbeskrivelsen oppgis pr. m3, men under anbudsregningen hadde Veidekke kommet i skade for å benytte kvadratmeterprisen. Veidekke tok umiddelbart kontakt med vegvesenet og anførte at det forelå en åpenbar feil ved prisingen og krevde enhetsprisen oppjustert fra 74,72 kroner til 1 494,40 kroner. Vegdirektoratet avslo kravet, som utgjorde ca 1,5 millioner kroner av en samlet kontraktssum på ca. 168 millioner. Veidekke forela saken for Byggebransjens Faglig Juridiske Råd (BFJR), men selskapet fikk i rådets uttalelse ikke medhold i at enhetsprisen skulle korrigeres. Veidekke gikk deretter til søksmål mot staten v/Samferdselsdepartementet, og fikk medhold både i herredsretten og lagmannsretten. Høyesterett kom til et annet resultat enn de tidligere instanser. Høyesterett viste til at det etter anbudsfristens utløp som hovedregel ikke er tillatt å gjøre endringer i et innlevert anbud, jf. NS 3400 pkt. 13.2 første punktum. Byggherren har imidlertid - etter bestemmelsen i annet punktum - plikt til å rette åpenbare feil som han blir oppmerksom på, jf. bestemmelsens annet punktum. Kravet om at det skal være åpenbare feil, innebærer for det første at det må være åpenbart at det foreligger en feil og for det annet at det må være åpenbart hvordan feilen skal rettes. Gode grunner talte for at enhetsprisen i dette tilfellet måtte fremstå som feilpriset. Det var vanskelig å se at den store differansen - mellom Veidekkes pris og de øvrige anbyderes pris - kunne ha noen annen årsak. Høyesterett fant det likevel tvilsomt om feilen i dette tilfellet kunne anses som åpenbar . Men selv om man skulle komme til at det var åpenbart at det var benyttet feil enhetspris i anbudet, var det - etter Høyesteretts syn - ikke grunnlag for å si at det var åpenbart hvordan denne feilen skulle ha vært rettet. Det var ikke gitt at man ville kommet til en riktig enhetspris ved å multiplisere den oppgitte enhetspris med 20. Lagmannsretten hadde forankret sitt resultat i bestemmelsen om at anbudsinnbyderen kan innhente nærmere opplysninger hos en anbyder for å avklare tvil i anbudet, jf. NS 3400 pkt. 13.3 annet punktum. Etter Høyesteretts syn kunne man imidlertid ikke gjennom avklaringsregelen etablere en rettingsplikt utover den som følger av pkt. 13.2 annet punktum. Dette må gjelde selv om retting av prisen ikke ville føre til endret rekkefølge mellom anbyderne når det gjelder pris. Høyesterett fant ikke at den uklarhet som forelå ved prisingen av den aktuelle prosessen, medførte at vegvesenet hadde plikt til å avvise Veidekkes anbud. Høyesterett fant at Veidekke ikke med grunnlag i § 32 første ledd eller § 33 kunne ha et mer vidtgående krav på å få avtalen endret etter at kontrakten var inngått, enn det rettingskrav selskapet hadde på anbudsstadiet. Dette standpunktet fulgte av en naturlig harmonisering av de anbudsrettslige regler om avtaleinngåelsen og de avtalerettslige ugyldighetsregler. Det rettingskrav som her var framsatt, var nettopp begrunnet i forholdene slik de fremsto for vegvesenet under anbudsevalueringen. Heller ikke den generelle bestemmelsen om avtalerevisjon i avtaleloven § 36 kunne gi grunnlag for Veidekkes krav om endring av den inngåtte avtalen.