Godt valg?

De andre gikk mest fram, minst tilbake, fikk være med i regjeringen eller hadde gjort en formidabel valgkamp. Kindereggenes tid er ikke forbi…

Og snart skal de til fjells eller til skogs - de riktige vinnerne – og komme tilbake med hva de reelt sett kan gjennomføre av valgløftene. Vil velgerne da være vinnere eller tapere? Betyr det noe? Skal vi tro statistikerne, har valgresultatet lite og ingen betydning for rentenivå eller bedriftenes syn på fremtiden.

Er det så enkelt? Er politikerne så lite vesentlige for bedriftenes ve og vel? Selvsagt tror jeg ikke det, men jeg ser at det budskapet både næringspolitisk og samfunnsmessig for de ulike partiene etter hvert skiller seg svært lite fra hverandre, og at gjennomføringsevnen dessverre er liten. Fra et velgerståsted ser det mer og mer ut som om vi stemmer ut fra samfunnslag og historisk tilknytning samtidig som vi vektlegger personlige trekk hos partilederne mer og mer. Da blir det viktig om hvem som kler seg bra, er tykk eller tynn eller hvem som er sammen med den eller den.

Fikk jeg den regjeringen jeg ønsket? Nei, men det har faktisk lite med om den ble blå eller rødgrønn. Jeg ønsker meg nemlig en regjering som har felles mål, og som kan stå for en forutsigbar og langsiktig politikk. Det får vi dessverre ikke så lenge maktbalansen i Norge avhenger av at de små partiene selger seg dyrt til de store, og derigjennom får urettmessig stor påvirkning på enkelte departementer, saker og politiske fanesaker. Det er ikke selvfølgelig slik at den som stemmer på Jens, også ønsker Liv Signe og Kristin inn i ministerpostene.

Stortingsvalget 2001 er i så måte et ganske komisk eksempel på norsk parlamentarisme. Resultatet av dette valget ble en borgelig regjering som fikk 37,5% av stemmene (dagens rødgrønne kamerater fikk 42,4%). Resultatet - Bondevik II - var en allianse av tre partier, hvorav det ene ikke engang kom over sperregrensen. Til tross for dette, fikk Venstre hele tre ministre i regjeringen. Jeg som stemte Høyre den gang, følte meg ganske snytt da jeg forstod at jeg egentlig hadde gitt min stemme til Kjell Magne Bondevik som statsminister.

I min hjemby Sandnes ble det like tragikomisk da FrP gjorde et brakvalg i kommunevalget 2007 og fikk mest stemmer av alle partier. Høyre og Ap, som før valget hadde utbasunert at de ikke kunne samarbeide, fikk det plutselig travelt med å komme til sengs med hverandre, for å hindre FrP i å få ordføreren. Min skuffelse var stor, jeg hadde da slett ikke gitt min stemme til Ap. Men likevel hadde jeg jo det.

Dette systemet fører selvsagt til at hele kamelflokker går ned på høykant, at vi fra sak til sak må se våre folkevalgte skifte mening og endre taktikk. Som velger får vi ikke det vi har betalt for gjennom vår stemme, og til syvende og sist fører dette til en vinglete og lite forutsigbar politikk fra regjering og storting. Kan vi håpe på noe bedre denne gang?

Å Soria Moria – det skal bli spennende å se hvem vi egentlig har stemt på…