Hensynet til de pårørende og vektlegging av de ansatte er i ferd med å endre synet vårt på krematorier her i landet.

Det er få bygninger som har slike vedheng av usikkerhet og misoppfatninger ved seg som krematorier. I ettertid ser det ut som om mye er gjort for å dysse ned deres eksistens, og for å skjule for offentligheten den virksomheten som foregår der.

Miljøkrav og logistikk
På Alfaset i Oslo er det nye krematoriet tatt i bruk, og både plassering og arkitektur skal bidra til å fjerne noen av de vrangforestillingene vi har til dem. De to tidligere krematoriene i hovedstaden, på Østre og Vestre gravlund, hadde hver for seg for liten kapasitet eller hadde for tungvinn logistikk. I tillegg tilfredsstilte ingen av dem de nye, strenge kravene til fastsatte miljøkrav for utslipp av røykgass. Løsningen ble et nytt krematorium som både tilfredsstilte miljøkrav, så vel som funksjonskrav og som hadde gode, estetiske kvaliteter.

«2 fot under»
– Et krematorium er et prosessanlegg. Men det skal også ivareta mange grunnleggende menneskelige funksjoner og ta hensyn til de pårørende og til de som arbeider der. Arbeidet til krematørene er i seg selv en påkjenning. Det er viktig å vise dem at deres arbeid blir verdsatt ved å gi dem gode fysiske og psykiske arbeidsrammer, slik at arbeidet blir meningsfullt, sier arkitekt Espen Eskeland hos Arkitektene AS. I den inviterte arkitektkonkurransen med fem prekvalifiserte arkitektfirmaer- og grupper vant Dyrvik Arkitekter, Arkitektene og Grindaker Landskapsarkitekter med sitt samarbeidsforslag «2 fot under».

Antallet kremeringer i Oslo har de siste årene gått litt ned, og er nå på ca. 3.700 kremeringer i året. – Statistikken sier at dødstallene vil øke fra ca. 2015. Dette nye anlegget er dimensjonert for 6.000 kremeringer i året, noe som er estimert til å holde i 50 år fremover, forklarer krematoriesjef på Alfaset, Anne-M. Brøndelsbo.

Sedum, tegl og kobber
Det nye krematoriet og landskapsarkitekturen danner en helhet, der den avlange bygningskroppen utgjør en skjerm mot den trafikkerte Nedre Kalbakkvei. Bygningen er lav og danner en fortsettelse av en naturlig senkning i terrenget. Taket er ikke flatt, men skråner lett oppover, er sedumkledd og bidrar til å minimere volumet sett fra nordvest. Av ytre elementer finner vi teglforblending og forpatinert kobber. Og glass, som til forskjell fra tidligere krematorier, her er en selvfølgelig forutsetning for den nye åpenheten.

Parallelle akser
Logistikk og funksjonelle løsninger er viktig. Det går to parallelle akser i bygningen. Langs den østlige aksen finnes et mottaksrom for bårer, med nedfelte kistevendere i gulvet, et fryserom, og tre separate kjølerom. Ca 25 prosent av de pårørende ønsker å følge båren til krematoriet for den siste farvel. I den vestlige aksen finnes det derfor et allrom/pårørenderom, et eget kontor for begravelsesbyråer, samt et ekspedisjonsområde for de pårørende. Lenger inne finner vi de ansattes spiserom med eget kjøkken.

Materialvalget på vegger og i himlinger er valgt med omhu. Ikke et spor av sorgtung eik, men lys og delvis perforert bjerkefiner. Dette gir en atmosfære preget av verdighet uten å være påtrengende sakral.

Lenger inne i bygningen foregår selve kremasjonene. De fire ovnene fjernstyres, og bårene heises opp og skyves automatisk inn i ovnene ved hjelp av et betjeningspanel. For pårørende som ønsker å bivåne selve innsettelsen i ovnen er det etablert et avgrenset areal bak et vindu i et rom ved siden der de kan oppholde seg. Utenfra kan også hele prosessen tydelig sees gjennom de store glassvinduene. I askeberedningsrommet blir asken behandlet. Som et siste ledd i prosessen, finnes et eget urnelager i samme etasje. Siden Oslo primært ikke setter ned urner når det er frost i bakken, oppbevares urnene her før denne seremonien finner sted.

– Jo, det er spesielt å bygge et krematorium, selv om selve byggeriet er nokså tradisjonelt. Plate på mark, plasstøpt betong i vegger i kjeller og plasstøpte dekker. Stålbæring og hulldekker i taket, og med klimavegger i tre. Som generalentreprenør har kontraktsarbeidet fremdriftsmessig vært et veldig greit prosjekt å styre, sier prosjektsjef hos Tronrud Entreprenør, Rune Bjørn Ekberg. Tronrud Entreprenør har i egen produksjon hatt deler av tømrerarbeidet, foruten å ha administrert byggeplassen.

– Det som var en utfordring, var stigningen i taket. Derfor var det millimeterarbeid å tilpasse denne stigningen i himling og vegger inne. Vi har drevet byggevirksomhet på en gravlund der det skal være ro, men siden det ikke har vært pelearbeider, har støyproblemene vært minimale. I starten var det en del hensynstaking til nabobygget, kapellet, som var i drift. Kapellet ble midlertidig stengt underveis i prosessen, både fordi vi måtte ta i bruk parkeringsplassen i tilknytning til dette, og fordi vi skulle opparbeide grøntområdene rundt, avslutter Ekberg.

Gjenbruk av varme
Et krematorium har mange avanserte tekniske løsninger. Energibehovet er enormt, og til drift av ovnene er det gravd ned en oljetank på 20.000 liter utenfor. Varmen fra de fire ovnene blir kjølt ned før den skal filtreres for kvikksølv og dioksiner. Deretter må den varmes opp noe igjen før den skal slippes ut i de to pipene. Dette er for at det ikke skal skapes kondens og for at lufta skal ha oppdrift. Varmen fra ovnene kommer også til nytte. Vann varmes opp i akkumulatortanker, som igjen blir fordelt i radiatorsystemet. Også kapellet og driftsbygningen på gravlunden mottar varme fra dette systemet.

Har det vært noen reaksjoner på at det er innsyn i krematoriet og til selve ovnene?

– Vi var litt spente, men det har fungert veldig fint uten noen reaksjoner, sier krematoriesjef Brøndelsbo.

Arkitekt Eskeland er ikke tvil om at det å åpne krematoriene for innsyn, vil gjøre sitt til at samfunnet blir kjent med og forsoner seg med kremering som prosess.

– Vi var helt overbevist om at dette var riktig. Vi har reist mye rundt og sett på mange anlegg. Det var åpenbart viktig å bringe dette fram i dagslys, å åpne det begge veier. Både til utsyn og innsyn. Jeg må rose Gravferdsetaten i Oslo kommune. De så selv betydningen av at det ikke bare er et prosessanlegg, men også et anlegg som berører menneskelige verdier. Det gjorde at de var villige til å bygge et varigere og et mer påkostet bygg enn det rene minimum. I utlandet er noe tilsvarende gjort flere steder. De er kommet lenger enn vi var da vi begynte, men vi har begynt å innhente forspranget, sier Eskeland.

Tekst og foto: Trond Joelson