Spaden tilbake, eller..?

Samferdselsministeren har nå satt i gang en omfattende evaluering av både prosessen som ledet til, gjennomføringen og resultatet av utskillelsen av produksjonsvirksomheten og regionaliseringen av vegforvaltningen. Dette faller sammen med en ny omorganisering av Vegvesenet; denne gangen for å tilpasse seg forvaltningsreformen som trer i kraft i 2019. Skjønt, forvaltningsreform! Det som skulle, og burde ha resultert i en omfattende sammenslåing av fylkeskommuner, har som kjent endt med en flau overføring av oppgaver fra Staten til de nåværendefylkeskommunene , - som i sin tid mistet mye av sin berettigelse da sykehusene ble flyttet motsatt veg.

Ja, jeg har stemt for det, jeg også, men uten særlig overbevisning - og mest fordi jeg ikke gidder opponere. I årevis har vi sett hvordan fylkeskommunene har forvaltet sitt ansvar for fylkesvegene. Det er ikke spesielt imponerende. Dagens fylkesveger har gjennomgående lav trafikk, lav standard og svak bæreevne. For bedrifter som er lokalisert i distrikts-Norge, er vegstandarden ofte en konkurranseulempe. Dessuten er fylkesvegen mange steder et hinder for næringsutvikling. Selv om fylkeskommunene nå får overført midler til drift og vedlikehold så det monner, er etterslepet så stort at trafikantene neppe vil oppleve særlige forbedringer på et fylkesvegnett som måler 44 000 km etter reformen.

Når Navarsete nå beordrer en evaluering er det først og fremst fordi hun har erfart at hun har brukt mer penger enn noen gang på drift og vedlikehold. Vel har kostnadene økt kraftig, men ikke så mye at de spiser opp veksten i vegbevilgningene. Men dette faller paradoksalt nok sammen med at folks generelle "tilfredshet" med standarden på vegene stadig synker. Ved en anledning, da ledelsen i entreprenørselskapet Mesta besøkte Stortingets næringskomité, innrømmet de uten omsvøp at både driften og vedlikeholdet av vegene nå er dårligere enn det var (da vegvesenet ennå hadde hånd om drift- og vedlikeholdsoppgavene). Så er spørsmålet om årsaken kan skrives tilbake til omorganiseringen i 2003. Jeg tror det! Husk da at Statens vegvesen på det tidspunkt hadde et meget sterkt plan-, utbyggings- og produksjonsmiljø som en integrert kjede i organisasjonen.

Hele omorganiseringsprosessen startet med en kraftig nedbemanning, - både i forvaltningsorganisasjonen og i det nye selskapet Mesta. Resultatene viste seg snart. Forvaltningsorganisasjonen mistet mye av sin produksjonskompetanse fordi "de beste" gikk over i Mesta. Nedbemanningen førte også til at oppsynet led i den første viktige overgangsfasen. Paret med et kontraktsystem som mildt sagt ikke stimulerer til økt innsats, var resultatet nærmest gitt på forhånd.

Det siste Bondevik-regjeringen gjorde før regjeringsskiftet i 2005, var å flytte eieransvaret for Mesta fra Samferdselsdepartementet til Næringsdepartementet. Med det fjernet regjeringen også selskapets sektoransvar. Mesta ble med et pennestrøk et hvilket som helst entreprenørselskap. I dag er selskapet delt opp i flere forretningsenheter som delvis lever i strid med seg selv og de ansatte. Jeg forstår at det stilles spørsmål om statens eierskap i et slikt selskap.

Omorganiseringen av Statens vegvesen i 2003 var ideologisk betinget og politisk villet. Den har resultert i byråkratisering snarere enn effektivisering og kostnadsøkning i stedet for besparelser. Men det verste er kanskje at Vegvesenets produksjonskompetanse - og dermed også innkjøpskompetanse - har forvitret.

Jeg har tidligere ment at enkelte politiske beslutninger ikke lar seg reversere. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Vi får vente på Navarsetes evalueringsrapport.