Bygg og anlegg trenger sitt NORSOK

Regjeringens krisepakke inneholder vesentlig styrket satsning på utbyggings- og vedlikeholdsprosjekter innen bygg, vei og bane. Sammen med økte bevilgninger til prosjekter innen fornybar energi og reduksjon i energiforbruk, stimulerer dette sysselsettingen i en utfordrende tid for bygg og anleggsbransjen. I tillegg signaliserer Nasjonal Transportplan en styrket langsiktig satsning. Det er positivt for bransjen. Derimot adresseres det i liten grad hvordan vi på lang sikt skal sikre at de prosjektinvesteringene som gjøres blir gjennomført og forvaltet på en best mulig måte.

Studier viser at produktivitetsutviklingen i bygg og anleggsbransjen har vært negativ de siste årene. Selv om det ikke er unaturlig at produktiviteten går ned i et presset marked, kan den negative trenden ikke forklares av dette alene. Svært mye ressurser sløses bort bl.a. som et resultat av mangelfull prosjektering og planlegging, trege beslutningsprosser, dårlig kommunikasjon, og feilretting i produksjon. Det er mitt klare inntrykk at det er generelt akseptert at dette er en strukturell og kulturell utfordring for bransjen som helhet. Det finnes naturligvis hederlige unntak, og eksempler på dette ble bl.a. presentert på årets Byggedager.

Det tas en rekke lokale initiativ som bidrar til å øke den enkelte aktørs relative konkurransekraft. Byggekostnadsprogrammet er et godt offentlig initiativ i riktig retning. Men det burde gjøres mer. Skal bransjen samlet oppnå vesentlige kostnadsreduksjoner, må dette gjøres i et samspill mellom offentlige og private byggeherrer, entreprenører, rådgivere og bransjens underskog av leverandører. Nyskapende ideer og løsninger oppstår best i dialog mellom ulike fag, på tvers av virksomheter og bransjer, og i et samspill mellom næringsliv og akademia. Prosjektets unike natur gjør at det ikke finnes en standard løsning som passer for alle. Det finnes derimot en rekke ulike gjennomføringsmodeller, kontraktsformer, og prinsipper for styring, organisering og produksjon, som er benyttet med suksess både i denne og i andre bransjer.

Det derfor trolig ikke nye og revolusjonerende ideer som må til for å oppnå de strukturelle og kulturelle endringene som bransjen trenger. Det handler like mye om å bygge kompetanse på eksisterende modeller og verktøy, tilpasse dem til bransjens spesielle utfordringer, og å omsette dette i konkrete endringer i hvordan aktørene i bransjen opptrer individuelt og i samspill med hverandre.
I tillegg til tiltak som bidrar til å holde hjulene i gang på kort sikt, burde en vesentlig andel av den ledige kapasiteten som finnes kanaliseres inn mot tiltak som bidrar til å styrke bransjen på lengre sikt. Dette vil bidra til økt verdiskapning, og gi en mer effektiv og bevisst ressursbruk. Dette vil være både god samfunnsøkonomi og et tiltak som bidrar til å opprettholde sysselsettingen. I tillegg vil dette også kunne gi en miljømessig gevinst i form av redusert energiforbruk og mindre klimautslipp fra bransjen.

For å ta et aktuelt eksempel: Hvorfor utfordrer ikke Navarsete bransjen om hvordan den skal tenke nytt for å oppnå reduserte kostnader knyttet til drift og vedlikehold av veinettet? Når hun snakker om å reversere konkurranseutsettingen av vedlikeholdskontraktene er det verken særlig nytenkende, eller et spesielt troverdig alternativ for oppnå et mer effektivt veivedlikehold.