I en teknologisk bakevje

Folk fra hele verden strømmet til norske fjorder og fjell for å studere hvordan norske ingeniører og anleggsarbeidere drev tunneler under dype fjorder og høye fjell. Vi tok i bruk oljeindustriens boreteknologi og lot maskiner bore seg gjennom fjellet i helprofil! Vi bygde verdens lengste veitunnel. Vi arrangerte konferanser om fjordkrysninger, bygde flytebru og majestetiske hengebruer. Noen av dem vil for alltid stå som monumenter over norsk ingeniørkunst. Og fremdeles er det ingen som gjør oss rangen stridig på bruarkitektur og brukonstruksjon.

Var det tunnelskandalen på E18 i Vestfold som skremte japanerne, kineserne og koreanerne? Jeg tror ikke det. De forsvant lenge før tunneltaket raste i Hanekleivtunnelen. Det teknologiske forspranget vi hadde, er gradvis redusert til ingenting. Utlendingene har simpelt hen tatt oss igjen.

Jeg tror det skjedde noe vesentlig i norsk bygg- og anleggsnæring rundt årtusenskiftet, - eller kanskje noen år før det. Fokus skiftet. Jakten på de smarte og intelligente løsningene, estetikken og arkitekturen måtte vike plass for økonomiske hensyn. Det ble viktigere å holde budsjettene og kostnadsoverslagene enn kvaliteten. Juristene og økonomene klarte aldri å erstatte arkitektene og ingeniørene, men de plasserte seg selv i utviklings førersete. Dermed ble det meste "kommers".

Det ultimative resultat av tidens ideologi var oppdelingen av Statens vegvesen og utskillelsen av produksjonsvirksomheten i et eget selskap i den ene hensikt å øke konkurransen og effektivisere anleggsmarkedet. Og jeg sier ikke nå alt var så mye bedre før, eller at vi nå bør vende blikket bakover for å skape framtida. Og vi kan sikkert strides om resultatet av denne prosessen. Jeg har med en viss interesse merket meg at samferdselsminister Liv Signe Navarsete ved flere anledninger har meddelt Stortinget at hun har vært på leiting etter den effektiviseringsmilliarden som ble lovet oss i 2003, uten noen gang å ha funnet den.

Et slående og ganske umiddelbart resultat av oppdelingen av Statens vegvesen var at all produksjonsrettet forskning og utvikling stoppet opp. Produksjonsvirksomheten ble som kjent overtatt av Mesta, som verken er særlig bedre eller verre enn andre entreprenørselskaper på dette området. De har mer enn nok med den daglige virksomheten. Vegvesenet har rett nok beholdt en egen teknologiavdeling i Trondheim, som i samarbeid med NTNU-miljøet bidrar vesentlig til teknologiutviklingen. Men hva annet har vi? Entreprenørselskapene tror tilsynelatende at FOU er forkortelsen for en offentlig utredning! Og dessuten har vi innrettet oss slik at Vegvesenets mange fremragende ingeniører er mest opptatt med å styre konsulenter.

Med mindre anleggsbransjen snart våkner og forstår at veien til framtida går gjennom økt kunnskap, kompetanse, forskning og utvikling - og er villige til å bruke tid og penger på det - vil vi ende i ei teknologisk bakevje. Entreprenørbedriftene bør ha tjent gode penger i noen år. Og selv om dem internasjonale finanskrisen har slått inn over det private bygg- og anleggsmarkedet, øker nå den statlige innsatsen i en slik grad at det bør være mer enn nok til å holde hjulene i gang i markedet. Særlig gjelder dette anlegg. Nå bør de kjenne sin besøkelsestid.

Vi kan ikke bli best på alt, men vi kan være best på noe. Vi var best på tunneler......