Kommunene fører ikke byggtilsyn

De aller fleste kommunene fører ikke tilsyn slik de er pålagt. De kommuner vi har møtt begrunner dette med mangel på ressurser. I tilknytning til søknader om igangsettingstillatelser for bygge- og anleggsarbeider har kommunene i dag ansvar for to vesentlige forhold: Saksbehandlingsansvar med kontroll av søknadene. I tillegg er de pålagt å føre tilsyn, sier avdelingssjef i OPAK, Gunnar Belgum til Byggeindustrien. Tilsyn er ikke den gamle kontrollen på byggeplassen. I prinsippet skal kommunen sjekke at de kvalitetssystemene og rutinene som de ansvarlige har, for det første er tatt i bruk i byggesaken, og så at de til slutt kommer fram med dokumentasjon på at det de har gjort er riktig. Et mulig bedre uttrykk for tilsynsansvar er revisjon. Kommunene skal revidere de kvalitetssystemene som benyttes i byggeprosessen for å sikre at lov- og forskriftskrav oppfylles. Så langt har kommunene valgt å nedprioritere tilsyn. Saksbehandling må alle nødvendigvis gjennomføre. Tilsyn forekommer nesten ikke. Selv om plan- og bygningsloven pålegger kommunene å føre tilsyn har blant annet en av Norges største kommuner etter seks år ikke kommet i gang med dette, opplyser prosjektleder i OPAK, Karin Sivertstøl. Denne kommunen innrømmer at de fører tilsyn i ca to prosent av sine byggesaker og prioriterer loftsutbygging og ulovligheter. Kommunene bruker sine ressurser på saksbehandlere for ikke å forsinke saksbehandlingstiden. Viktig ryddeprosess Hele prosessen med den reviderte plan- og bygningsloven var politisk begrunnet med at det var altfor mange skader og feil på bygg. Man snakket om beløp på mellom fem og 10 milliarder kroner i året. Veldig mye av dette skyldtes fuktskader Den reviderte loven ble møtt med skepsis. Før lovendringen hadde vi en lang periode der entreprenørene fikk skylden for alt som var galt. Dette var slett ikke var riktig. Årsakene kunne like gjerne skyldes feil forutsetninger og gal prosjektering, noe som entreprenørene ikke hadde ansvaret for. Derfor ble det innført fem nye ansvarsretter i tillegg til den opprinnelige som gjaldt utførelse. Anvarsrettene betegnes: Ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig kontroll av prosjektering, ansvarlig samordner (for utførelsesfasen), ansvarlig utførende og ansvarlig kontroll av utførelse. Endringene I plan-og bygningsloven har i seg selv vært en veldig viktig ryddeprosess, nemlig å sette fokus på hva som har vært årsakene til at ting har gått galt, mener Belgum. Endringene representerte tunge snuoperasjoner for alle seriøse aktører. Når man innfører et sett med nye regler og kvalitetssystemer som er ganske omfattende, så må det nødvendigvis tas stikkprøver på om ansvar og systemer fungerer, dvs føre tilsyn Hvis ikke tilsyn gjennomføres så skjer det for det første ingen utsiling av de useriøse som ikke tar hensyn til dette overhodet. Og for kvalitetssystemene til de som er godkjent vil ikke utviklingen bli positiv, men i stedet gradvis gå mot en avvikling. De som har forsøkt å være lojale mot systemet blir dessuten berettiget frustrert over en slik utvikling. Ingen forbedring Ifølge Belgum foreligger det ennå ikke noen statistikk over feil og mangler siden denne ordningen kom i bruk, men hans skjønnsmessige vurdering er at det merkes liten eller ingen forbedring. Dette kommer blant annet til syne i konfliktsaker hvor OPAK ofte blir tilkalt og hvor feil er årsaken . Byggereglene er ikke innført for å ivareta små detaljer og riper i lakken. Det går i det vesentlige på helse, miljø og sikkerhet som er hovedelementene og hensikten med endringene. Tilsynet skal omfatte både prosjektering og utførelse. Det er nærliggende å hevde at det er en nær sammenheng mellom manglende tilsyn og mangler på resultatene. Forsterke kontrollen Det vesentligste av kontrollen med prosjektering og utførelse skjer ved dokumentert egenkontroll , dvs utøvende foretak som kontrollerer seg selv. Hvis revisjonsaktiviteten uteblir så uteblir også effekten, samspillet i dette. Utveksling av positive og negative erfaringer. Den som har ansvaret for kontroll av prosjektering skal skrive en kontrollerklæring når prosjekteringen er fullført; at dette er i henhold til regelverket. Det er det samme på utførelse. Ved brukstillatelse skal disse to erklæringene foreligge. Hvis den utførende er den samme som den kontrollerende og samtidig er useriøs, har man i dag mulighet til å komme unna over lengre tid uten å bli tatt. De fleste byggherrer er ikke interessert i å sitte igjen med dårlige produkter. Min spådom er derfor at det blir et spørsmål om rett og slett å forsterke kontrollen i form av uavhengig kontroll, dvs kontroll ved et uavhengig, frittstående foretak. Denne kontrollformen er i dag benyttet kun i forbindelse med bygg og anlegg hvor feil og manglende sikkerhet får store personkonsekvenser (tiltaksklasse 3). Eksempler på dette er sykehjem, sykehus, institusjoner og fengsler, hevder Belgum. Ved dokumentert egenkontroll må det foretaket som skal kontrollere sette på seg en myndighetshatt. Hva er det kommunen ville ha sett på før de gir brukstillatelse? Foretaket må se på personsikkerhet og funksjonalitet i bygget. Hvis dette er ivaretatt anmodes det om å få brukstillatelse. Erfaringsmessig, i og med at det ikke blir ført tilsyn av kommunene, tror jeg brukstillatelsen kan komme på et langt tidligere stadium enn den egentlig skulle vært gitt, sier prosjektleder i OPAK, Karin Sivertstøl. Vil bistå Vi tilbyr nå kommunene bistand med tilsynsfunksjonen. Vi vil kunne gå inn i en revisjonsrolle for å forsterke organisasjonen i kommunen. Først og fremst se til at systemene er i bruk og at det blir resultater av det. Man vil jo samtidig kaste et sideblikk på det fysiske resultatet, men det er ikke primært bygningskontroll på stedet man skal være. Vi skal inn på brakka og åpne permer med kontrollrutiner, sjekklister og dokumentasjon. Det er først når det blir liv i disse dokumentene at vi kan snu trenden vi ser i dag. Sjekklister med kaffeflekker er derimot et positivt tegn, sier Belgum avslutningsvis.