For slett ikke alle 10-åringer har en over 200 år lang historie, melder Statsbygg på sine nettsider. Caféen Acrimboldo var en ypperlig arena for å diskutere statens rolle i norsk arkitekturhistorie. Funkishuset Kunstnernes Hus føyer seg fint inn i omgivelsene med bygg fra forskjellige arkitekturepoker og har da også fått sin omtale i boken. Debattleder Ingerid Helsing Almaas fra Arkitekthøgskolen i Oslo, innledet med blant annet spørsmålet om staten burde være mer ambisiøs i plassering og symbolsk tydeliggjøring av sine bygg. - Generelt skal statlige bygg være tydelige i omgivelser og byrom, påpekte Øystein Grønning - til daglig planarkitekt ved DARK Arkitekter AS. På spørsmålet om det er vanskeligere med dagens formspråk å oppnå monumentalitet som man kanskje kan vente seg ved statlige bygg, kom det fram at makt synes å være et negativt ord i Norge. - Problemet, og mye av kritikken som er rettet mot Statsbygg, ligger i at byggeprosjekter får vedtatt en ramme før man har et prosjekt å regne ut i fra. I tillegg er det slik at prosjekter som blir vedtatt i en periode, skal gjennomføres i en ny politisk periode med andre politikere, som lett kan snu og eventuelt legge ned prosjektet, hevdet Bente Kleven, arkitekt ved LPO Arkitektur & Design. Demokrati eller arkitektur? - Det er ikke sikkert at demokratiet er noen fordel for arkitekturen, men må jeg velge, så velger jeg demokratiet, humret Ulf Grønvold, direktør ved Norsk Arkitekturmuseum. Det er en trend at alle skal synes noe om arkitektur, eller at det er anledning til å synes noe før et prosjekt er ferdig. - Jeg har til gode å se en artikkel i dagspressa der noen hyller et prosjekt mens det lages. Det man hører er det negative, fastslo Grønning. Det at man har manglet en overklasse ble også trukket fram som en ulempe for Norge rent arkitektonisk. Fordelen med for eksempel Barcelona er at der var overklassen vant til å bruke penger, hevdet en engasjert Ulf Grønvold. Som videre bemerket at dersom man har en nasjon som bruker penger med dårlig samvittighet kan en ikke vente at man får kvalitet. Det er et dårlig utgangspunkt dersom kriteriet er at bygg skal se billig ut, koste hva det koste vil. Gode råd? Statsbygg er kanskje for beskjedne på egne vegne i forhold til å promotere det de holder på med, mente Bente Kleven. Også Ulf Grønvold mente at Statsbygg ved en del anledninger er blitt behandlet urettferdig. Men norsk arkitektur har han tro på i tiden framover: - I de siste 20 årene har norsk samtidsarkitektur fått et annet gjennomslag internasjonalt enn tidligere. Internasjonale tidsskrifter har egne numre med norsk arkitektur - så det er en annen oppmerksomhet enn før. Vi har gode eksempler i dag på at de aller største byggeprosjektene løses med stor arkitektonisk kvalitet og det er en ny tradisjon i Norge. Dersom vi ikke får det til nå - når skal vi da få det til, spurte Grønvold. Debatten og seansen i Kunstnernes Hus ble avsluttet med spørsmålet om hvilken rolle staten har spilt i utviklingen av norsk arkitektur? Om det statlige byggeriet har utspilt sin rolle, og vil det i det hele tatt være behov for et Statsbygg i framtida? Deltakerne i debatten syntes i alle fall å være enige i at det trengs et statlig organ for å ivareta offentlige bygninger. Og for de som ønsker å se mer av det som er bygd av staten til nå er det bare å anbefale Staten bygger. Gode eksempler er det mange av i den rikt illustrerte boken, og spennet i bygningene som er omtalt er stort. Blant de 30 som er nærmere presentert finner vi blant annet Bygdø kongsgård, Planteforsk i Ullensvang, Universitetet i Trondheim og Operaen i Bjørvika. Den 176-siders boken er ført i pennen av forfatter, kunsthistoriker og bygningskjenner, Geir Thomas Risåsen, og utgis av forlaget PRESS og Statsbygg. Det underliggende målet har vært å profilere Statsbygg gjennom å sette bygningene inn i en arkitektonisk og historisk sammenheng.
