Verdens vanndag lørdag

I Norge har vi så store vannressurser at vi, teoretisk sett, kunne forsynt hele jordens befolkning med drikkevann. Men fortsatt er det relativt mange vannverk her i landet som ikke driver den nødvendige vannbehandling, sier avdelingsdirektør Truls Krogh i Folkehelseinstituttets avdeling for vannhygiene. Det er svært få land som har tilnærmelsesvis de samme ferskvannsressurser som Norge, og stadig flere nasjoner opplever at vanntilgangen begrenser utviklingen. Nelson Mandela sa under Johannesburgkonferansen i 2002 at tilgang til rent vann bør være en menneskerett. Godt norsk råvann - I Norge har vi mye godt råvann. Dessverre har dette mange steder vært en sovepute for de ansvarlige. I motsetning til de fleste andre i-land, er det i Norge relativt mange vannverk som mangler nødvendig vannbehandling. Slik behandling vil gi trygt drikkevann også hvis råvannet i perioder forurenses, sier avdelingsdirektør Krogh. Han understreker at de fleste av oss, hele 98%, får helsemessig trygt drikkevann fra sitt vannverk. Men fremdeles er det en del små vannverk som ikke desinfiserer drikkevannet, selv om de har overflatevann som kilde. Det er også over 400 vannverk som ikke fjerner humus fra vannet på tross av høye fargetall. Humusinnholdet fører til at vannet får lite tiltalende lukt, smak og utseende, og gir mindre trygghet for at desinfeksjonen virker tilfredsstillende. Smittestoffer i drikkevann Krogh forteller at vi i Norge i alle år har hatt en hovedpolicy som går ut på å velge så rene drikkevannskilder som mulig, slik at drikkevannskvaliteten blir minst mulig avhengig av avanserte rensesystemer. - Men for å være sikre på at naturen ikke spiller oss et puss, er det et minstekrav at alt vann fra innsjøer, elver og bekker skal være desinfisert for å kunne leveres som drikkevann fra et vannverk. En rekke sykdomsfremkallende mikrober kan nemlig stamme fra dyr som befinner seg rundt vannkildene. Dette gjelder både tamme, beitende dyr og ville dyr, forklarer han. Desinfeksjon Direktøren i avdeling for vannhygiene sier at den norske befolkning tradisjonelt har mislikt klorsmak eller noe som likner på klorsmak i vannet. Dette har vært styrende for hvor mye klor vannverkene har kunnet tilsette. Den doseringen man har lagt seg på, har imidlertid vist seg å være tilstrekkelig for de fleste aktuelle smittestoffer som kolera, tyfoidfeber, dysenteri og til og med en rekke virusbetingete sykdommer. Den har også medført at vi ikke har hatt problemer med nivåene av kloreringsbiprodukter i vannet her til lands. - Publikums frykt for skadelige virkninger av klor i drikkevannet har derfor vært ubegrunnet. Derimot bør man være klar over klorens mangelfulle virkning overfor nye sykdomsorganismer som kalles protozoer. Denne typen organismer har forårsaket store, vannbårne utbrudd av sykdom i andre land. Vi kjenner foreløpig ikke til at dette har skjedd i Norge, men vi kan ikke utelukke at et slikt utbrudd vil komme. Derfor er det all grunn til å vurdere om dagens praksis med lave klordoser bør opprettholdes, mener Krogh. Han påpeker at Norge har stått blant de fremste i verden når det gjelder å ta i bruk ultrafiolett bestråling (UV) til å desinfisere drikkevann. Det er nå flere anlegg som benytter denne metoden enn de som benytter klor. Men fordi det stort sett er de små anleggene som benytter UV, drikker fortsatt de fleste av oss klorert vann. - UV-bestråling av drikkevannet vil beskytte oss mot vannbåren sykdom fra de to nevnte protozoene, og derfor håper vi at også de store vannverkene vil gå over til UV-bestråling som desinfeksjonsmetode, sier den engasjerte avdelingsdirektøren. Humusstoffer farge Norge ligger i den nordlige tempererte sonen. Av klimatiske årsaker inneholder mye av vannet her i landet betydelige mengder humusstoffer, det vil si stoffer som er nedbrytningsprodukter fra plantemateriale. Gress og blader visner om høsten, og gir vannet den typiske brunfargen som preger mye norsk vann. I de senere årene har humusinnholdet i norsk vann økt, og med dette fargen på vannet. - Fargestoffene er ikke skadelige i seg selv, men de skaper problemer i forhold til det å kunne levere et sunt og godt drikkevann som publikum har tiltro til. I tillegg til farge vil humusstoffene nemlig gi smak og lukt til vannet, og dersom man tilsetter klor, blir disse smaks- og luktproblemene forsterket. Dessuten blir desinfeksjonen mindre effektiv. Derfor er det indirekte helsemessige grunner til å fjerne humusstoffene fra drikkevannet før vannet blir desinfisert, sier Truls Krogh. Han påpeker at humusstoffene også vil bevirke at det avsetter seg slam i ledningsnettet. Dette slammet vil til tider løsne, noe publikum opplever som sterkt grumset og brunfarget vann. Selv fra vannverk hvor forbrukerne synes at vannet vanligvis er helt i orden, vil det være slike episoder med kraftig brunt vann. - Da er det ikke rart at folks tiltro til vannet blir frynsete. Hvem vet vel hva det kan inneholde? Bilder fra gjengrodde vannledninger, fylt av brunt eller svart slam, øker befolkningens mistro til vannverket. Ved å fjerne humusstoffene fra vannet vil vannledningen bli renere på innsiden. Vannet vil bli klart og fargeløst, det vil lukte og smake godt, og befolkningens tiltro til drikkevannet vil gjenopprettes, avslutter Krogh.