NHO: Ja til differensiert arbeidsgiveravgift

Hvis dette ikke er mulig må Regjeringen legge til rette for nye ordninger som kan komme bedriftene i distriktene til gode. Arbeidsgiveravgiften er regionalt differensiert ved at landet er inndelt i fem soner. I sentrale strøk betales den alminnelige satsen på 14,1%. I de øvrige sonene er satsene lavere, og i den nordligste sonen er satsen 0,0%. Den fordelen arbeidsgiverne i sonene 2-5 har ved en lavere sats, anses i følge ESA som ulovlig statstøtte i henhold til EØS-avtalen. Innen 25. mars 2003 må Regjeringen ha kommet med forslag til endringer som ordningen lovlig i forhold til EØS-avtalen. Den differensierte arbeidsgiveravgiften har vært et viktig element i den norske distriktspolitikken. Hvis arbeidsgiveravgiften i sone 2-5 settes opp til satsen i sone 1 på 14,1% uten kompenserende tiltak, betyr det en beregnet ekstra avgiftsinngang til staten på over 8 milliarder kroner i 2003, og en tilsvarende kostnadsøkning for bedrifter, kommuner og fylkeskommuner i sone 2-5. Sone 5 tilsvarer Tiltakssonen (Finnmark og Nord-Troms), hvor arbeidsgiverne vil rammes hardest av et eventuelt bortfall. Den totale kostnadsøkningen for det private næringslivet når kommuner og fylkeskommuner unntas vil utgjøre ca kr 3,8 mrd for sone 4 og 5, som tilsvarer de tre nordligste fylkene og deler av Nord-Trøndelag. Dersom dagens ordning ikke kan opprettholdes, er det NHOs oppfatning at Regjeringen bør gå inn for ordninger som i størst mulig grad sikrer like konkurransevilkår. I tillegg må den administrativt kreve så lite ressurser som mulig, både for næringslivet og for myndighetene. Det innebærer at ordningene ikke må være for kompliserte, slik at konsekvensene er vanskelige og ressurskrevende å forutberegne. Enkle ordninger innebærer også at det er enklere å avklare om de er i samsvar med EØS-reglene. Eksempler på slike ordninger er EUs ordning med bagatellmessig støtte, direkte transportstøtte og investeringsstøtte. Prinsippet om forutsigbarhet er viktig. Dagens situasjon er vanskelig for konkurranseutsatt næringsliv. Usikre rammebetingelser gjør det enda vanskeligere. Dersom Regjeringen ikke får på plass en ordning som ESA aksepterer, og eventuelt ønsker å prøve lovligheten av dagens ordning for EFTA-domstolen, er det dessuten næringslivet som sitter med risikoen. Dersom Norge har en ulovlig ordning pr 1.1.2004, skal det normalt foretas tilbakebetaling av fordelen, dvs arbeidsgiveravgift med full sats. Fiskeri- og landbruksnæringene omfattes ikke av EØS-avtalen. Det innebærer at ESA ikke har noe mandat til å gjøre innsigelser mot differensiert arbeidsgiveravgift på disse områdene. Det er usikkert hvorvidt EU vil anse dette som ulovlig statsstøtte i forhold til de avtaler Norge og EU har inngått for disse næringene. Regjeringen må arbeide for å få avklaret dette nærmere. Dersom dagens ordning må avvikles, bør det være mulig å få til overgangsordninger. Dette er særlig viktig for de nordligste områdene hvor den enkelte arbeidsgiver vil kunne bli hardt rammet selv om man får kompenserende ordninger.