Men loddet var allerede kastet. Det hadde pågått prøvesendinger siden 1954, og på de tre årene hadde det skjedd mye på flere fronter: Den analoge teknologien ble jevnt forbedret, store deler av befolkningen krevde regulære sendinger, og motstanden mot det nye medium var gradvis blitt mindre. Innstillingen til Stortinget inneholdt forslag til plan for landsomfattende utbygging i løpet av tolv år. 126 representanter stemte ja - 24 stemte nei.
Sendingene startet fra Norsk rikskringkastings (NRK) lokaler på Marienlyst i Oslo 1. august 1960.
Verden i svart-hvitt
I de 50 årene som har gått siden Stortinget gjorde sitt vedtak, har utviklingen vært meget omfattende. Selv ikke meget kompetente ingeniører med udogmatiske fremtidsvyer kunne på 60-tallet forestille seg den digitale utviklingen vi i dag ser på med den største selvfølgelighet. Men det paradoksale i situasjonen er at den TV-antennen du ble kjent med for nærmere 50 år siden, i 2007 blir sett på som én av forutsetningene for at du om bare noen måneder skal gjøre deg bruk av den nye æra for allmenn fjernsynsdistribusjon - digitalsendinger.
Verden var før i svart-hvitt. Apparater med bildeskjermer opp til 17 tommer viste det NRK ville at vi skulle se. Fra starten en time eller to, et par tre ganger i uken. Så ble det mer sveis på det, med daglige sendinger som kunne vare fra tidlig på kvelden mot midnatt. Og folk på Østlandet og langs grensen var lykkelige over at de attpåtil med gode antenneforhold kunne ta inn svensk fjernsyn, som hadde holdt på siden 1956.
Farge og kabel
Parallelt med utviklingen av svart-hvittfjernsyn, foregikk det eksperimenter med fargefjernsyn. I 1953 ble det lansert et helelektronisk system som danner basis for alle dagens fargefjernsynssystemer. Og mens landene i det sentrale Europa utviklet samarbeidsordningen Eurovisjon, og Europa så «live-TV» i 20-30 minutter av gangen fra USA via Telstar-satellitten, tenkte også det daværende Televerkets og NRKs teknikere farge. En gradvis overgang til fargefjernsyn her hjemme ble påbegynt i 1972.
Siden gikk utviklingen slag i slag, og det viktigste for TV-bransjen var å gjøre de analoge TV-apparatene for fargefjernsyn bedre og bedre. De som hadde antenne-TV, var i hovedsak henvist til NRK og i noen grad svensk fjernsyn der forholdene tilsa det.
De som fikk TV-signaler fra en kabeloperatør, var mer heldig stilt. Foruten de norske og svenske kanalene, gjorde blant annet britiske Sky Channel, Super Channel og franske TV5 sitt inntog i Norge. Med kabelanleggene kom TV3 i 1987, og TVNorge i 1988. TV 2 feiet inn på det norske marked i 1992 som Norges første gratis, reklamebaserte fjernsynskanal.
Og rundt omkring i Norge så man mer og mer store, runde - hvite og grå - parabolantenner som folk hadde skaffet seg for å hente en større kanalmengde fra distribusjonssatellittene ned i stua.
Digitalt til alle
Nå skriver vi 2007. Til høsten starter en revolusjon. Da er vi på tampen av den analoge tidsalder - fra nå er det digitalt for alle penga. Noen av oss som er knyttet til et kabelnett, har allerede skaffet oss en digitalboks for å kunne nyttiggjøre oss kabeldistributørens stadig fetere tilbud. De er allerede «digitale» og trenger ikke å gjøre noe til høsten.
Det er først og fremst de vel 400.000-500.000 husstandene som utelukkende har vanlig antenne - på bordet eller på taket - og kabelabonnenter uten digitalboks som må gjøre noe for å unngå svart skjerm. Omformere på fjelltopper og på master skal fra høsten i år og ett år fremover sende signaler til disse antennene. Signalene blir sendt videre til en digitaldekoder som du må kjøpe for fra 400 til maksimalt 1.500 kroner. Herfra skal ditt TV-apparat motta de nye, digitale signalene.
Dagens NRK-kanaler, distriktskontorenes egne kanaler og døvetolksendingen er med i grunnpakken. Vil du ha mer, må du knytte deg til en kommersiell distributør - enten de heter Riks-TV, Canal Digital eller Get - og de skal ha seg betalt for det de tilbyr.