Jugendbebyggelsen i Ålesund ble bygd opp etter bybrannen, og gjenreisningen ble fullført i 1907-1909. Det ble bygd i overkant av 400 hus. Nå er det i underkant av 300 igjen, sier tidligere byhistoriker og nåværende byforteller Harald Grytten (68) til NTB. Ingen kan Ålesund bedre enn ham, og ingen har gjort en så stor innsats som Grytten for å få ålesunderne til å innse at den verneverdige delen av byen er et smykke som skiller byen fra alle andre i Norge. Men nå flommer Ålesund over av kapital og utbyggingsiver. Pengene styrer. Den verneverdige og delvis fredede jugendbebyggelsen er sårbar i forhold til utviklingen av en moderne by. Bebreider seg selv Grytten sier at han bebreider seg selv for det som nå skjer, ingen andre. Han liker ikke at et jugendhus ved Parken Hotel er fullstendig ribbet innvendig for å gi rom for en utbygging. Fasaden står riktignok igjen. Et annet jugendhus skal rives til fordel for utvidelsen av et kjøpesenter. I stedet for å rope og skrike når skaden har skjedd, burde vi som er motstandere av dette, være på hogget og vise at det finnes alternativer, sier Grytten. At det er penger blant folk mener han ikke bør være noen ulempe i forhold til å ta vare på den gamle bebyggelsen. Det bør være plass for begge deler: Både bevaring og utvikling, mener Grytten. Verre før Det var egentlig verre før, mener byfortelleren, før ålesunderne oppdaget at byen var en vakker og viktig del av deres identitet. På 1960-tallet ble det sjelden stilt spørsmål ved riving av jugendhus. Det var fritt fram. Så kom det noen utenfra og fortalte hvilken skatt jugendbyen var, og holdningene ble endret. I dag har de fleste ålesundere et bevisst forhold til den gamle bebyggelsen, selv om synet på riving av enkelthus kan være forskjellig. Det har vært kompromisset mye her i byen. Nå må vi beholde det vi har igjen, helt og fullt ikke bare fasadene, sier Grytten. Han mener at folk er i stand til å skille mellom det som er ekte, og det som er uten innhold. Klamp om foten? Ålesunds ordfører, Arve Tonning (H), er noe mer pragmatisk til spørsmålet om vern og riving enn sitt bysbarn Grytten. Men det finnes høyrefolk i byen som forherliger vekst for enhver pris langt sterkere enn Tonning. Ordføreren eier selv et jugendhus på Aspøya, som han har pusset opp og tatt vare på etter alle kunstens regler. Han fikk ikke engang lov til å skifte ut de gamle vinduene. Når NTB spør om jugendbyen er blitt en klamp om foten for utvikling og vekst i Ålesund, svarer Tonning at det vil være en mild overdrivelse å si noe slikt. Jeg tror ålesunderne er veldig bevisste på bevaring av jugendstilen, men «i enkelte tilfeller må vil tilpasse det til de samfunnsmessige krav». Demper presset Tonning er klar på at det vesentlige av utvikling i Ålesund sentrum må skje utenfor jugendbyen. I dag er det sørsida av sentrum som er i støpeskjeen, og Tonning mener at dette vil dempe presset på jugendbebyggelsen. Før i tida ble Ålesund kalt «byen med sørgerendene». Ålesunderne var flaue over byen sin. Den var grå og trist, og takrennene var svarte og så ut som sørgerender. I dag er ålesunderne bevisste på at jugendbyen er vakker. Harald Grytten har nok mer enn alle andre bidratt til å skape en identitet og stolthet rundt jugendhusene, sier Tonning. Seksjonssjef Harald Ibenholt hos Riksantikvaren sier til NTB at jugendbyen i Ålesund er preget av enkel materialbruk, fine former og gjennomtenkte løsninger. Lite skal til for å endre dette fasadelandskapet, sier han. Ukritiske vindusutskiftninger går igjen. I dag skal en lete for å finne hus med originale vinduer eller gode kopier. Spesielt vinduer må gårdeierne være veldig bevisste på når mange nå står foran nye utskiftninger, sier Ibenholt.
