Det var i starten, og frem til rundt årsskiftet, en rimelig stor konsensus rundt koronahåndteringen fra statlig hold, og det har til dels vært stor politisk enighet om hvilke tiltak som skulle settes inn, når det skulle skje og hvilke ulike støtteordninger som skulle få sine kroner gjennom ulike pakker. Den store politiske konsensusen har også vært en styrke når det skulle fattes raske beslutninger som kan ha stor innvirkning på hele samfunnsutviklingen, ikke minst inn mot ulike næringer som blir rammet hardt av enkelttiltak og nedstengninger.

Dette har nå endret seg. Den har vært mye politisk uenighet og et langt større spill mellom partene når det kommer til den siste pakken som regjeringen la frem for noe tid siden. Nå lanserer de fleste partiene sine egne pakkeløsninger og den store samhørigheten er borte. Nå risikerer man å måtte forhandle pakkene gjennom i Stortinget helt ned på detaljnivå, slik at alle skal bli fornøyde nok til å kunne få en totalpakke gjennom. Dette viser med all tydelighet at Fremskrittspartiets uttreden av regjeringen nå begynner å gi Solberg og co mindre spillerom, og de må dermed i langt større grad bruke sine forhandlingskunnskaper for å få gjennom sin vilje, også i disse viktige koronasakene.

Dette kan ha noen uheldige sider. Det kan bli dyrere enn nødvendig. Det kan ta lenger tid enn nødvendig - og man risikerer å miste helheten som kan være viktig for å få et godt samlet resultat. Og skulle det dra unødvendig ut i tid, kan det ramme mange hardere enn det burde. Men det er selvsagt også slik at det kan være flere fordeler. Det blir en mer åpen diskusjon rundt tiltakene som foreslås, og hvordan nettopp disse tiltakene bør gjennomføres – og ikke minst får man en bredere debatt rundt hvilke grupper som bør prioriteres.

Bakgrunnen til debatten er nok ikke først og fremst et folkekrav om at ting må endres fordi regjeringen gjør en dårlig jobb, ei heller at det er en samlet opposisjon som står sammen mot regjeringens totale håndtering av krisen. Solberg-regjeringen har i hovedsak fått mye skryt for måten de har håndtert denne krisen, noe som ikke er så overraskende om man se på hvordan krisen er taklet av flere land vi kan sammenligne oss med.

Men det er slik at etter hvert som krisen skrider frem, og vi nå snart har rundet et år med koronakrisen i Norge, vil det føre til slitasje og nye spørsmål vil stilles - noe også politikerne tar inn over seg. Og så er vi nå selvsagt inne i et valgår. Til høsten er det klart for et nytt Stortingsvalg, og dette kan bli det mest spennende valget på lenge. Her må alle de politiske partiene og toppene markere seg og sitt parti, og det spiller selvsagt også inn på politikken – og ikke minst vår viktigste sak på mange, mange år – håndteringen av koronapandemien. Det vil vi nok i økende grad merke fremover også, uansett smitteutvikling.