Konkursene tilbake til "normalt" nivå

Koronapandemien har påvirket landet innen en rekke områder. I byggenæringen har man klart å holde hjulene godt i gang. Relativt få prosjekter har blitt rammet hardt av pandemien, selv om enkelte justeringer har blitt gjennomført. Det er også slik at den totale aktiviteten har hatt et høyt nivå, også innen boligmarkedet hvor man i starten var meget bekymret for hvordan dette skulle utvikle seg. Det er nå god fart innen de fleste markeder, men den virkelige testen kommer noen kvartaler frem i tid. Først da vil man få fasiten på hvordan den videre utviklingen blir. Det er prosjektene som nå ikke blir realisert og dermed uteblir fra ordrereservene man er bekymret for, og ingen kjenner følgene koronapandemien vil gi den totale byggenæringen.

Et trekk vi tidlig så som en effekt av koronapandemien var at antall konkurser faktisk gikk ganske kraftig ned. Vi i Byggeindustrien har gjennom mange år ført en ukentlig statistikk over hvor mange virksomheter innen næringen som har måtte kaste inn håndkledet. Tallene er nokså forutsigbare og jevne fra år til år. Byggenæringen er som kjent kanskje den aller største gründernæringen innen det norske næringslivet. En rekke virksomheter blir etablert hver eneste uke. Mange av disse har ikke livets rett eller at drivene ikke klarer å få ut potensialet som ligger i virksomheten, og dermed må gi seg. Dermed er det også veldig mange som hvert eneste år må stenge ned butikken.

Når koronakrisen for alvor traff landet og da statsminister Erna Solberg i stor grad stengte ned landet, så vi også et trendskifte i konkursutviklingen. Antall konkurser gikk relativt kraftig ned. I perioden før koronakrisen gikk i snitt 35 virksomheter konkurs i næringen hver uke. Etter dette har tallet gått merkbart ned. Mange lurer sikkert på hvorfor det ble slik at konkurstallene gikk ned i en så vanskelig tid for landets virksomheter. Ettersom landet i stor grad stengte ned 12. mars påvirket dette selvsagt også saksbehandlingen innen det offentlige, også når det gjelder konkurser, noe som forsinket prosessene. I starten var dette da naturligvis en forklaring. Men det lave tallet på antall konkurser har vedvart stort sett gjennom hele krisen, ikke minst når effektene av krisen virkelig tok tak. Saksbehandlingen kan dermed ikke forklare det videre bildet. En av hovedårsakene til at et lavt antall konkurser har fortsatt, kan nok tilskrives ulike støtteordninger som bedriftene har kunnet lene seg på. Det er mulig å søke økonomisk bistand for virksomheter som har hatt ned nedgang i inntektene, det er gjort justeringer av innbetaling av moms og så videre. Det er også utvidet mulighet til å gjennomføre permitteringer, med mindre utgifter for selskapene selv. Disse, samt flere andre tiltak, gjør det mulig å kunne holde driften flytende for mange. Dette har medført at flere selskaper som i en normalsituasjon ikke ville klart å holde butikken gående har klart nettopp dette.

Men nå kan det blir vanskeligere. Flere momenter innen koronasituasjonen har nå gått over til å bli normalen, og dermed rammes nå flere enn tidligere. Det er også slik at mange virksomheter helt sikkert har klart å utsette en rekke betalinger hos sine leverandører med koronakrisen som bakgrunn. Man har utsatt de store problemene, men mange er nå i større grad begynt å bli litt hardere i klypa og krever penger. Når motparten ikke har midler til å betale, blir det flere konkurser. Det er selvsagt også slik at mange selskaper har kunnet levere på tidligere inngåtte avtaler, men at ordrebøkene nå begynner å tømmes, og dermed forsvinner også inntektene og mulighetene for å holde liv i butikken.

Det som blir spennende er å se hvordan utviklingen nå blir fremover. Sannsynligvis vil konkurstallene nå stabilisere seg på et noe høyere nivå enn vi har sett den senere tiden, men den virkelige testen kommer noen kvartaler frem i tid. Det er da ordrebøkene for de større aktørene begynner å tømmes, og man vil kunne risikere å se en stor negativ effekt gjennom hele verdikjeden. Alt tyder på at vi må leve med smittesituasjonen i en lengre tid fremover, og at vi må tilpasse oss dette. Her er det selvsagt meget viktig at det offentlige kommer ytterligere på banen med prosjekter som kan bidra til å holde byggenæringen gående, både for å gjennomføre viktige samfunnsprosjekter, men selvsagt også for å opprettholde sysselsettingen i denne viktige næringen. Hvor stor aktivitet vi totalt ser innen bygg og anlegg vil likevel avgjøres av de private investeringene. Uteblir disse vil vi få et fall som kan bli vanskelig å bære. Får vi aktiviteten opp innen den private delen av markedet, kan det gå bedre enn pessimistene frykter, men faren for et stor fall innen bygg og anlegg er absolutt til stede, og det er viktig at man nå følger godt med på situasjonen og gjennomfører de nødvendige tiltak. Heldigvis kan det se ut til at boligmarkedet holder en fortsatt høy aktivitet, noe som vil bli meget viktig for hele næringens videre utvikling.