Innlegg: Tidspunkt for inngåelse av justeringsavtaler - spennende nytt fra Gulating lagmannsrett

Faktum i saken er veldig typisk: I forbindelse med et utbyggingsprosjekt ble utbygger pålagt å bygge vei, sykkelvei mv. Etter fullføring skulle alt overdras vederlagsfritt til kommunen/fylket.

Bygger man infrastruktur i forbindelse med merverdiavgiftspliktig næringsvirksomhet har man som regel fradragsrett for inngående mva, også for infrastrukturen. Fordi overdragelsen av infrastrukturen (her: fra utbygger til det offentlige) ihht. merverdiavgiftsloven er en justeringshendelse, lages det i forbindelse med overdragelsen en avtale om overdragelse av justeringsplikt. Effekten av en slik avtale er at overdrager ikke skal tilbakebetale tidligere fradragsført inngående merverdiavgift. Plikten til å evt. tilbakebetale overdras til – i dette tilfellet fylket.

Det er imidlertid ikke bare tilfeller hvor det overdras infrastruktur det inngås avtaler om overdragelse av justeringsplikt – dette gjøres også når andre typer kapitalvarer overdras, f.eks utleiebygg. Med overdragelser menes også egenkapitaltransaksjoner f.eks fusjoner og fisjoner.

Svært kort frist
Avgiftsmyndighetene har i årevis praktisert at avtale om overdragelse av justeringsplikt må være inngått før utløpet av oppgavefristen for den termin overdragelsen fant sted. Fant overdragelsen sted f.eks i januar må avtale være utformet og signert innen 10. april. Var ikke avtale om overdragelse av justeringsplikt inngått innenfor fristen måtte overdrager (typisk utbygger) tilbakebetale den fradragsførte inngående merverdiavgiften.

Gulating Lagmannsrett kom i dom av 20. april 2020 til at det ikke var hjemmel for et krav om at avtalen måtte være inngått innenfor en slik frist som skattemyndighetene har operert med.

«Avgiftsmyndigheten har praktisert en frist innenfor oppgavefristen for den avgiftstermin overdragelsen finner sted. Etter lagmannsrettens syn burde en så kort, absolutt tidsfrist og streng håndhevelse, vært tydelig uttrykt fra lovgivers side. Særlig sett i sammenheng med fristen for å kreve endring etter dagjeldende bestemmelse i merverdiavgiftsloven § 18-3 (nå skatteforvaltningsloven § 9-4). Bestemmelsen er generell, og bortsett fra annet ledd settes det ingen begrensninger med hensyn til hvilke krav som kan kreves endret. Eneste begrensning som fremgår er at krav om endring til gunst må fremmes senest 3 år etter utløp av avgiftsterminen. I vår sak er man godt innenfor denne fristen både for overdragelsen som fant sted 25. juni 2015 og det etterfølgende arbeid. Alternativet er å anse det som overdragelse av en kapitalvare som ikke er fullført, jf. merverdiavgiftsloven § 9-7, jf. § 9-4 annet ledd. Også det vil være innenfor fristen etter § 18-3. Ettersom det ikke er varsel om bokettersyn eller noen «illojal tilpasning» som har foranlediget avtalen, kan lagmannsretten ikke se noe grunnlag for ikke å foreta korreksjoner i tråd med den avtalen som er inngått. Lagmannsretten finner etter dette at det ikke kan legges til grunn en fristregel med slikt innhold som avgiftsmyndighetens vedtak av 22. oktober 2018 bygger på.»

For å si det med enkle ord: det finnes ifølge lagmannsretten ikke et rettslig grunnlag som kan underbygge den praksis skatteetaten har bedrevet.

Her er det nok mange som har tråkket feil opp igjennom og inngått avtaler for sent og deretter fått «friske» krav om tilbakebetaling av mva rettet mot seg. Disse burde nå absolutt vurdere om det skal rettes krav om tilbakebetaling fra avgiftsmyndighetene.