Innlegg: Tvister i anleggsbransjen - Brannfakkel 4 - sluttoppgjøret, kalibrering er nødvendig et nødvendig hjelpemiddel

I sluttoppgjøret skal alle entreprenørens krav medtas – gjør de ikke det er kravene tapt. Dette er etter min vurdering en hensiktsmessig og god regel: Prosjekter må bli ferdige, det er alle parter best tjent med.

At alle entreprenørens krav må med, kan ofte føre til at kravene blåses opp som sikkerhet for ikke å tape berettigede krav. Usikkerhet kan skrive seg fra hvorvidt det foreligger en endring. Dette har jeg har drøftet i tidligere kronikker. Det er imidlertid også en usikkerhet knyttet til tidsestimat for kontraktarbeidet og til den økonomiske kalkylen for selve endringene.

Kalkulasjon av endringer underveis er vanskelig. Nøyaktigheten vil som regel bli mindre enn ved kalkulasjon av kontraktarbeidet. Det skyldes større usikkerhet om forutsetninger og ofte at det er mindre erfarne kalkulatører i felt.

Kalibrering av sluttoppgjør
Jeg antar de fleste som har deltatt i sluttoppgjør har følt på dilemmaet; hvordan være sikker på at kravene er riktig beregnet. Dette gjelder både det enkelte krav og summen av kravene. Selv der partene er enig om at de foreligger en endring gjenstår fortsatt spørsmålet om beregning av kravets størrelse.

Beregning av tids- og vederlagskonsekvenser har iboende usikkerhet. Det er derfor viktig å være bevisst at det er usikre tall som skal behandles. Kalibrering av kalkyler og tids-estimater, et begrep jeg har lånt måle-teknikken, vil kunne være et nyttig for å bygge tillit til at kravene er beregnet så riktig som mulig.

Kalibrering kan gjøres både på makronivå (A) og det kan i tillegg gjøres på mikronivå (B). Dette innebærer at det må etableres økonomiske fastpunkter som endringskalkylene kan kalibreres imot.

For anleggsprosjekter er kalibrering på makronivå mest realistisk. Dette skyldes at anleggsarbeid har langt lavere grad av standardiserte operasjoner enn bygg- og verkstedprodukter.

Kalibrering type A (Makronivå)
Kalibreringen type A innebærer at både anbudssummen/evt. delsummer og prosjektets kostnader og delkostnader etableres som økonomiske fastpunkter som benyttes i kalibreringen.

Denne type kalibreringsøvelser har ofte vært avvist med svært overfladiske (og dessverre også til dels usaklige) begrunnelser. Standardargumentene har typisk vært at:

* Anbudskalkyler er beheftet med store feil og at de ikke kan benyttes som referansepunkt.

* Kostnadene kan også skyldes den utførende sien egne feil i utførelsesfasen.

Begge disse argumentene kan ha en viss sannhetsgehalt, men de bør absolutt ikke generaliseres. Manglende fastpunkter svekker mulighetene til å beregne og vurdere usikre beregninger. Dette gjelder både omfang og kostnader av endringer - spesielt der det er mange og kanskje sene endringer. Jeg beskriver her den typiske tvistesituasjonen.

Noen vil kanskje innvende at dette ikke er god latin, eventuelt at det står i motsetning til det Høyesterett skiver i premiss 78 i den såkalte HAB-dommen:

Det er ikke noe godt alternativ til dette å basere utmålingen på differansen mellom faktiske kostnader og entreprenørens kalkulerte utgifter. Blant annet tar en slik fremgangsmåte hverken høyde for entreprenørens egne feil eller ineffektivitet, eller for mulige svakheter ved hans kalkyle.

Begge påpekningene som Høyesterett gjør er selvfølgelig riktige. Det ekskluderer imidlertid ikke behovet for å kalibrere endringskrav ved hjelp av tall fra anbudet og prosjektregnskap – men dette innebærer ikke ukritisk bruk av slike referansetall:

Kalkylens godhet og seriøsitet må vurderes. En slik vurdering vil bl.a. innebære en nivellering mot konkurrerende anbud, metodevurdering og kalkyleprinsipper inkluderes og at det selvfølgelig korrigeres for evt. feilkalkyle og andre anomalier. Dette krever både analyse-erfaring og spesialkunnskaper i kalkulasjon.

Det bør heller ikke være slik at kalkylens godhet og seriøsitet først vurderes etter at endringer og potensielle konflikter har hopet seg opp. God samhandling mellom partene bør i regelen starte allerede i samhandlingsfasen før byggestart der hovedfokus bør være nettopp gjennomføringsplaner og detaljert gjennomgang av prosjekteringen – her vil det ligge mye forebygging av tvister og god tillitsbygging.

Videre bør entreprenørens regnskapstall granskes og underkastes en tilsvarende seriøs vurdering som anbudstallene og det må også der stilles de samme kritiske spørsmål om rasjonell utførelse – gitt de omstendigheter som har inntrådt. Også her vil en god samhandlingsfase være nyttig og gi god vurderingsstøtte og anleggets historikk vil være viktig.

Ved å innføre slike fastpunkter, vil det både skapes nødvendig trygghet for at kravene er fremmet i pakt med kontraktens bestemmelser og formål: balanse mellom ytelse og vederlag. En slik kalibrering står således ikke i motsetning til det Høyesterett skiver i premiss 78 i den såkalte HAB-dommen – snarere tvert imot.

Kalibrering type B – (Mikronivå)
I tillegg til å kalibrere på makronivå, kan de såkalte enkeltkrav kalibreres på flere måter. Her nevnes for eksempel detaljerte kalkyler, Lichtenbergs metode (jfr. Anslagsmetoden- Håndbok R 764 Vegdirektoratet) og andre tilgjengelig estimeringsteknikker.

For enkelte typer endringer kan det også være hensiktsmessig å sammenholde krav med kjente industristandarder eller etablerte erfaringstall. Dette vil ikke bli utdypet i denne kronikken utover en generell betraktning om at slike sammenligninger (kalibreringer) er mer aktuelle bygg og konstruksjoner enn for anleggsarbeid.

Oppsummert: utøvelse av skjønn ved fastsetting av både tidskonsekvenser og vederlag både kan og vil være nødvendig. Skjønn krever både innsikt, erfaring og ikke minst metoder med objektiv forankring – i motsatt fall vil resultatet bli uforutsigbart, tilfeldig og uten transparens.