På vei inn i omkampens tid?

I løpet av den senere tiden er inntrykket at vi stadig oftere er vitne til omkamper rundt store viktige prosjekter og større samfunnsmessige prosesser og veivalg. Dette er noe vi ikke har sett i stor grad de siste tiårene, og er det slik at vi nå er på vei inn i en tid der omkamper vi bli det vanlige?

I Norge har vi hatt tradisjon for at når store, viktige vedtak er fattet av et flertall så vil man gå videre og innse at dette var valget flertallet landet på og er noe som skal gjennomføres, selv om også dette er lengre prosesser som skal planlegges og gjennomføres over mange år. Prinsippet har på mange måter vært slik at vedtak om store og viktige prosjekter skal kunne stå seg over tid. Dette har det vært en konsensus om, og som har sørget for forutsigbarhet rundt prosessene som har ført til disse veivalgene og ikke minst gitt politikerne og andre beslutningstakere en trygghet for måten beslutningsprosessene er gjennomført, også i etterkant. Dette har også bidratt til å gi en tillit til politikerne ute hos folket og samfunnet om at man står for vedtak og beslutninger som er fattet, selv om man ikke alltid er enige om utfallet.

Det er flere signaler om at dette bildet er i ferd med å endre seg. Vi ser nå at det er kommet opp omkamper og at det varsles om at det vil gjøres om på politiske vedtak, retningsvalg og enkeltprosjekter. Dette skjer ikke minst i rikslokalpolitikken, der politikerne nærmest sloss om å foreslå endringer som skal gjøre om på vedtak og prosesser om makten skulle flytte på seg. Dette ser vi også innen regionale vedtak og i enkeltprosjekter. Nå sist ser vi dette er i ferd med å skje på utbyggingen av E18 Vestkorridoren, som da kan sette hele Oslopakke 3, inkludert Fornebubanen, i spill. Dette er selvsagt uheldig for de som over mange år har planlagt for og bruker millioner av kroner for å jobbe ut disse løsningene. På Fornebubanen er nå man allerede godt i gang med arbeidet, og om dette nå skulle stoppe opp er det selvsagt en skandale. Vi ser også at andre store samfunnsmessig viktige prosjekter stadig er i spill, alt ettersom hvordan makten flytter seg og hvilke konstellasjoner som til enhver tid er i stand til å inngå kompromisser og samarbeid.

Dette er med på å svekke tilliten til hele det norske politiske systemet, som i forhold til mange andre land, har stor troverdighet i folket. Kortsiktige valg og beslutninger som endrer kursen på de langsiktige trekkene i samfunnet som flertallet har vært med på å stake ut, er ikke noe vi har vært så vant med her i Norge. Mange vil nok se på dette som krumspring for å oppnå kortsiktig politisk gevinst, selv om dette nok ikke alltid er reelt. Vi må se til at vi ikke er i ferd med å bygge opp et system der kortsiktigheten og enkle seire vinner frem på bekostning av helheten og konsensus rundt det å stå bak viktige og langsiktige prosesser som er vedtatt. Om vi hele tiden skal oppleve en situasjon der omkamper truer gjennomføringen av ulike prosesser og prosjekter er vi ille ute å kjøre. Det vil selvsagt alltid være slik at de store prosessene og prosjektene vil ta mange år å planlegge og gjennomføre, og det vil derved være skiftende politiske konstellasjoner som vil sitte i førersetet i disse periodene. Skal vi komme dit at omkamper vil dukke opp i samme frekvens som maktbalansen eller den politiske vinden flytter på seg, vil det kunne bli store problemer å gå gjennom de store banebrytende og viktige prosjektene som er med på å bygge samfunnet videre fremover. Det vil gi dårligere prosjekter, som tar mye lengre tid å gjennomføre, og som ikke minst vil bli langt dyrere enn nødvending.

Vi håper derfor vi ikke er i ferd med å komme inn i omkampens tid. Selvsagt vil det være unntak her, og det vil dukke opp prosjekter som krever omkamp og som bør og må endres. Men det må ikke utvikle seg slik at man ser enhver mulighet til å skaffe seg politisk posisjon og makt gjennom å endre på pågående prosesser. Det vil gi både byråkratiet og de ulike næringene en vanskeligere jobb å både planlegge og gjennomføre prosjekter. For byggenæringen vil oppgaver som tas opp og ned selvsagt være en utfordring som er uheldig, både med tanke på planlegging av kapasitet og hvilke prosjekter man skal satse på. Om man hele tiden sitter med en følelse av at prosessen kan endre seg på kort tid, vil det være vanskelig å forholde seg til disse prosjektene.