– Gisli har alltid vært hardtarbeidende og dyktig. Han har hatt lederroller i store prosjekter som Holmestrandtunnelen og Ryfast. En ettertraktet mann i anleggsnæringen, og samtidig verdens beste pappa på hjemmebane, sier Gudrun Thora Gudjonsdottir og smiler mot ektemannen.

Han sitter ved siden av henne i spisestuen i deres nyoppussede enebolig i Vestskogen ved Tønsberg. Her bor de med sine tre sønner på 15, 8 og 1 år, en datter på 11 år og familiekatten.

Gisli Thor Gudjonsson smiler tilbake til kona, og svarer med en delvis brydd og delvis stolt latter.

Han kan ikke svare på annen måte. Gudjonsson kan nemlig ikke å snakke lenger. Han klarer bare si noen enkeltord, som «takk» når han er enig og «men» når han mener noe burde legges til.

– Hverdagen er blitt snudd på hodet etter hjerneslaget. Han er avhengig av meg nå, både for å kommunisere og komme seg ut. Det påvirker selvfølgelig barna også. De har vært redde for at pappa skal bli syk igjen, eller enda verre. Vi har vært redde for å miste han, sier Gudjonsdottir.

Hun tar en liten pause. Kremter.

– De har også vært redde for økonomien vår, både fordi Gisli ikke jobber og fordi vi har vært i retten mot selskapet som skulle bli hans nye arbeidsgiver. Vi mener han aldri formelt ble sagt opp, og at han utførte arbeidsoppgaver for dem før han ble rammet av hjerneslag. De er helt uenige, og i sommer møttes vi i tingretten. Der vant vi, men nå har de anket, sier Gudjonsdottir.

Du kan lese kommentarene fra arbeidsgiveren som har anket saken nederst i saken.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gisli Thor Gudjonsson trenger mye hjelp av kona Gudrun. Hverdagen er snudd på hodet etter hjerneslaget.

Hørte et dunk

Vi skal snakke mer om rettsaken.

Men først skal vi spole tilbake til 9. februar 2018.

Dagen Gudjonsdottir beskriver som den verste i sitt liv. Ektemannen var syk, og hadde kommet hjem tidlig fra jobb – noe han vanligvis aldri gjorde.

– Han hostet kraftig, hadde feber og sterk hodepine. Det var så voldsomt at jeg sjekket om han hadde symptomer for hjerneslag. Jeg ba han løfte armene, snakke, smile og så videre, men han klarte alt sammen, sier Gudjonsdottir som er utdannet sykepleier.

Hun ga han smertestillende og i løpet av ettermiddagen følte han seg frisk nok til å spise middag. Han lurte til og med til seg en sjokolade, før han gikk opp trappen for å legge seg.

– Like etter at Gisli gikk opp hørte jeg et dunk og noen rare lyder. Jeg ropte «hva er det som skjer?», men fikk ikke svar. Da løp jeg opp, sier hun og peker på trappen ved siden av spisestuebordet.

Da Gudjonsdottir kom opp, så hun ektemannen liggende urørlig på gulvet. Øynene var vidåpne.

– Han så mot meg, men det var umulig å få kontakt. Han var ikke tilstede. Jeg så han hadde lammelser på høyre side av ansiktet, og skjønte at det var et slag, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kunstig koma, lungebetennelse, lammelser i hele kroppen og flere hodeoperasjoner. Gisli Thor Gudjonsson har kjempet i halvannet år for å få livet tilbake. Foto: Privat

Holdt i kunstig koma

Gudjonsdottir ringte ambulansen, og ropte til barna at de måtte gå til naboene.

– Da ambulansepersonellet kom, begynte de å ta ulike prøver. Jeg skrek at de måtte få han på sykehus. Jeg visste jo hva det var, og at det hastet, sier hun.

Gudjonsson ble først sendt til Tønsberg sykehus. De ga han blodfortynnende og sendte han videre med helikopter til Rikshospitalet. Gudjonsdottir var det ikke plass til. Hun måtte kjøre til Oslo.

– Det føltes som den lengste kjøreturen jeg noen gang har tatt. Da jeg kom fram var han på overvåkningsavdelingen, hvor vi ble til neste dag. Da tok de nye bilder av hodet, og så at det var så mye hevelser i hjernen at de måtte operere bort en del av hodeskallen. Det gjorde de samme dag. Hadde de ventet bare en time, hadde han ikke overlevd, sier hun.

Hun forteller at de fjernet en stor del på høyre side av hodeskallen, og dekket til området med hud. Blodtrykket måtte ikke stige etter operasjonen, så de holdt han i kunstig koma i cirka en uke.

– Vi visste ikke om han ville overleve. Foreldrene mine og moren til Gisli kom med første fly fra Island, både for å se han og hjelpe til med barna, sier hun.

Gravid i tredje måned

Etter hjerneslaget måtte legene først operere bort en stor del av hodeskallen til Gisli Thor Gudjonsson. Deretter opererte de inn en benlapp, som det senere ble infeksjon i. Han måtte dermed gjennom to nye operasjoner. Foto: Privat

Det hun ennå ikke hadde fortalt familien var at hun var gravid.

– Jeg var rundt tre måneder på vei. Det var tidlig i svangerskapet, så vi hadde ikke fortalt det til noen. Jeg ville ikke belaste familien med flere bekymringer, og fortsatte å holde det for meg selv. Jeg tenkte mye på barnet, men kvalme og så videre bare overså jeg. Jeg måtte fokusere på Gisli, sier hun.

Etter 11 dager på Rikshospitalet ble Gudjonsson sendt tilbake til sykehuset i Tønsberg.

– Han fikk lungebetennelse, så han var på intensivavdelingen de første ukene. Gisli klarte hverken å spise eller puste, og hadde lammelser overalt., sier hun.

Gudjonsdottir sier ektemannen var «helt borte» i nesten en måned.

– Han åpnet øynene innimellom, men vi fikk ikke kontakt med han. Vi fikk ingen reaksjon, sier hun, og ser igjen på ektemannen som sitter ved siden av henne ved spisestuebordet.

Han ser på henne med tunge øyne. Gudjonsson er i dag helt klar i hodet, men kan ikke legge til noe når kona snakker. Han uttrykker likevel at han husker sitt første minne etter hjerneslaget.

Gudjonsson peker på ansiktet til Gudjonsdottir og smiler.

– Ditt første minne er ansiktet til Gudrun?

– Takk, takk, sier han mens han nikker og smiler.

– Når var det? På sykehuset i Tønsberg?

– Takk. Men, sier han og gestikulerer med armen at han har noe å legge til.

– Ikke på intensiven, men da du ble flyttet videre til nevrologisk avdeling, spør Gudjonsdottir?

– Takk, sier han og nikker igjen.

Veien tilbake

Gudjonsson måtte lenge ha hjelp fra flere personer bare for å sette seg i rullestolen. Foto: Privat

Det var der rehabiliteringsprosessen startet.

– Han måtte få hjelp av fire, fem mennesker bare for å sette seg i rullestolen. I starten klarte han bare å sitte noen minutter av gangen, men formen endret seg fra dag til dag. Det første lyspunktet var da han klarte å puste selv, sier Gudjonsdottir.

Den 1. april var han hjemme fra sykehuset for første gang.

– Det var påske, og vi hadde familiebesøk fra Island. Gisli hadde permisjon noen timer før han dro tilbake. Samme dag informerte vi om graviditeten. Det var en veldig emosjonell dag, sier hun.

I ukene framover fortsatte Gudjonsson å være hjemme noen timer av gangen.

– Han overnattet første gang i mai. Jeg sov ingenting den natten. Han måtte ha medisiner og sondemat, og måtte snus og vendes. Samtidig var han helt klar i hodet, sier Gudjonsdottir.

Etter tilvenningsperioden flyttet Gudjonsson hjem igjen i juni.

– Jeg var sykemeldt de første ukene etter hjerneslaget, men hadde deretter vært i full jobb. Gisli kunne ikke være alene hjemme, så jeg tok ut ferie da han kom hjem. Deretter ble Oliver født i august, og jeg hadde foreldrepermisjon. Sånn sett passet det bra, sier hun.

Gudjonsdottir forteller at Gisli gjorde store framskritt etter at han kom hjem.

– Han brukte fortsatt rullestol, så vi trente mye på å gå. I juli var jeg så slem at jeg flyttet soverommet hans til andre etasje, slik at han måtte lære å gå opp trappen. Han trengte mye hjelp, men fikk det til.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Her er Gudjonsson hjemme på besøk for første gang etter hjerneslaget. Foto: Privat

Den nye kampen

Samtidig som den pleietrengende 44-åringen kjempet for å bli frisk, hadde imidlertid en ny kamp begynt å utspille seg. Gudjonsson var nemlig mellom to jobber da han fikk hjerneslaget.

Høsten 2017 var han daglig leder i Austin Norge AS, som blant annet jobber med fjellsprenging. Da ble han kontaktet av maskinentreprenør Oskar og Tormod Wike AS (Wike). De skulle erstatte sin daglige leder, og ville at Gudjonsson skulle overta.

De signerte arbeidskontrakt 19. november, med tiltredelsesdato 1. mars 2018. Gudjonsson sa opp i Austin Norge, og i løpet av oppsigelsestiden ble han rammet av slaget.

Gudjonsdottir forteller at hun informerte både den nye og

gamle jobben den dagen Gisle ble operert.

Gudrun Thora Gudjonsdottir var gravid da ektemannen ble rammet av hjerneslag. Hun fødte i august samme år.Her er Gudjonsson på fødestua. Foto: Privat

– De fikk sjokk, og sa de ville stille opp for oss. Det gjorde de også i Austin. De ga han tre måneder mer oppsigelsestid med lønn enn det han skulle ha. Det var utrolig snilt, sier hun.

Christoffer Bruserud, som var daglig leder i Wike, besøkte dem på sykehuset i Oslo.

– Han sa han ville være der for oss, men jeg skjønner ikke hva han mente med det. Bare fem dager etter slaget – mens Gisli lå i koma – sa han at Gisli ikke ville få jobben likevel, sier Gudjonsdottir.

– Jeg ble litt paff, men tenkte ikke mer på det. Jeg hadde fokus på helt andre ting. Han kom på besøk i mars også. Da sa han til Gisli at han fortsatt skulle få jobben. Rett etterpå gikk han til meg og sa det motsatte. Jeg skjønner det ikke. Kanskje han bare ikke ville stresse Gisli, sier hun.

Gudjonsdottir tok kontakt med en advokat, for å finne ut om de hadde krav på forsikringspenger fra Wike. Advokaten tok kontakt med bedriften samme sommer som ektemannen flyttet hjem.

– Da sa de at Gisli ikke hadde jobbet for dem, og ikke hadde krav på noe som helst. De var fullstendig avvisende, og vi satt igjen med følelsen av at Gisli ikke var noe verdt, sier hun.

Gudjonsdottir sier hun ble forbannet.

– Gisli jobbet mye for dem fra han signerte kontrakten til han fikk slag. Jeg så selv at han jobbet i timevis på kveldene etter vanlig arbeidsdag hos Austin. Han var flere ganger på kontoret deres, og jobbet så mye at vi diskuterte om han burde kreve lønn, sier hun og legger til:

– Så behandler de han sånn. For det første får han ingen formell oppsigelse. De sier det heller til meg. Er det liksom min oppgave å si han opp? Deretter nekter de for at han har jobbet for dem, selv om vi kan dokumentere at det ikke er sant. Og alt dette skjer når Gisli er på sitt mest forsvarsløse.

Vant i tingretten

Gisli Thor Gudjonsson har store arr i hodet etter flere operasjoner. Foto: Privat

Den 8. november stevnet de Wike for retten, hvor de følge rettsdokumentene «krevde dom på at selskapet var bundet av arbeidsavtalen, eventuelt at Gudjonsson hadde krav på etterlønn etter avslutning av arbeidsforholdet».

Wike ga tilsvar 29. november, hvor de ifølge rettsdokumentene «viste til at selskapet ikke var bundet av avtalen, siden det var klart forut for tidspunktet for tiltredelse den 1. mars 2018 at Gudjonsson ikke kunne utføre arbeid som daglig leder».

I mai møttes de i Vestfold tingrett. Retten konkluderte med at Gudjonsson hadde startet å jobbe i selskapet før hjerneslaget, og at Wike var bundet av arbeidsavtalen 9. februar 2018. Videre kom retten fram til at arbeidsforholdet så ble avsluttet, og at Wike må betale Gudjonsson en sum som tilsvarer lønn i oppsigelsestid samt etterlønn. Wike ble dermed dømt til å betale Gudjonsson 1.050.003 kroner, i tillegg til saksomkostninger. De har nå anket saken.

– Jeg anser ikke dette som en spesielt komplisert juridisk sak. Det er inngått en bindende avtale mellom Gudjonsson og Wike, som de må respektere selv om han blir syk, sier Gudjonssons advokat Tor Erik Heggøy i Tenden Advokatfirma ANS i Tønsberg.

– Det er lett å dokumentere at han har utført arbeid for Wike. Han har gått «all in» for å gjøre en så god jobb som mulig, legger han til.

Heggøy påpeker at de menneskelige aspektene ved saken likevel gjør den spesiell.

– Hvordan opplevde du å ha en klient i retten som ikke kan snakke for seg?

– Det er klart det byr på utfordringer. Han får med seg alt og husker alt like godt som før, men får ikke uttrykt seg. Det var åpenbart frustrerende for ham, sier advokaten.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ekteparet gruer seg ikke til runde to i retten. - Det ikke pengene som er viktigst for oss. Det som betyr noe er at rett skal være rett, og at Gisli får den respekten og anerkjennelsen han fortjener, sier Gudjonsdottir.

Gråt i retten

Tilbake i spisestuen i Vestskogen dunker Gudjonsson med venstre hånd på hjertet sitt, og rister på hodet. Han uttrykker at det var tøft å gå gjennom en rettsak uten å være i stand til å snakke for seg.

– Du kan tenke deg. Du hører påstander som du er helt uenig i, men kan ikke si noe imot. På et tidspunkt begynte Gisli å gråte, sier Gudjonsdottir.

– Hvordan foregikk utspørringen når Gisli ikke kan snakke?

– Det ble ja- og nei-spørsmål. Jeg fikk ikke lov til å hjelpe, men fikk selv si hva jeg hadde fått med meg. Heldigvis hadde jeg nok dokumentasjon til å vise retten at han hadde jobbet for dem, sier hun.

– Du har forberedt rettsak samtidig som du har pleiet mannen din, tatt hånd om en nyfødt og tre andre barn som er redde for faren sin. Hvordan har du opplevd det?

– Det har vært tøft. Vi har betalt flere hundre tusen i advokatutgifter. Jeg har vært redd for at vi måtte selge huset, men ser nå at vi får det til. Vi har forberedt oss, og sparer på alt. Vi bruker mindre penger på mat, kjøper brukte leker og reiser ingenting. Det går greit, men ungene har lagt merke til det. De ble selvfølgelig lei seg da de hørte at vi må gjennom en runde til.

– Hva tenker du om at de har anket?

– Det er ikke hyggelig, men jeg gruer meg ikke. Vi skal si til lagmannsretten det samme som vi sa til tingretten. Selv om vi gjerne vil ha dekket advokatutgiftene er det ikke pengene som er viktigst for oss. Det som betyr noe er at rett skal være rett, og at Gisli får den respekten og anerkjennelsen han fortjener. Han er syk, men fortsatt et menneske.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gudjonsson er fortsatt lam i den ene armen, har problemer med å gå og blir ofte trøtt og sliten.

Optimister

Det har nå gått halvannet år siden hjerneslaget. Selv om Gudjonsson har parkert rullestolen, har han fortsatt problemer med å bruke høyre ben.

Han går på svømmetrening og til fysioterapeut og logoped hver uke, og gjør stadig fremskritt. Likevel sliter han med sterke smerter, og blir ofte sliten og trøtt. Høyre arm er lam, og han har store arr i hodet etter fire operasjoner.

– Han fikk hodeskallen tilbake tre måneder etter hodeoperasjonen på Rikshospitalet. I august i fjor fant vi ut at det hadde blitt infeksjon i beinlappen som var operert inn. Han måtte derfor reopereres, og få en ny kunstig beinlapp i hodet. Den måtte han vente sju måneder på, så i alt har han vært uten hodeskalle i ti måneder, sier Gudjonsdottir.

Den kunstige beinlappen hadde akkurat blitt operert inn før rettsaken i tingretten. Før rettsaken i lagmannsretten om ett år håper hun at ektemannen også har fått språket tilbake.

– Vi er optimister. Legene sier det er fullt mulig for han å snakke igjen, så vi trener mye. Vi vil også prøve en behandling i USA, som mange har sett positive resultater fra. Selv om det blir vanskelig økonomisk vil vi ikke vente på at saken blir avsluttet. Tenk så supert om han kunne kommet i lagmannsretten og sagt høyt; «Her er jeg. Nå skal dere få høre nøyaktig hva jeg har å si».

Wike AS: – Hadde ikke begynt ennå

Styreleder Christoffer Bruserud i Oskar og Tormod Wike AS (Wike) har forståelse for at Gisli Thor Gudjonsson og familien har kommet i en vanskelig situasjon. Likevel mener han de gir en skjev fremstilling av saken.

Styreleder Christoffer Bruserud er blitt tilsendt teksten i reportasjen om Gisli Thor Gudjonsson som omhandler Wike og rettsaken.

I en e-post til Byggeindustrien skriver Bruserud at han synes det er forunderlig at Gudjonsson, hans ektefelle og advokat, forhåndsprosederer saken i media. Han mener saken hører hjemme i Lagmannsretten, men synes de fremstiller saken så skjevt at han likevel vil kommentere den.

Han mener at deres arbeidsgiveransvar først begynner å løpe fra avtalt tiltredelsestidspunkt.

– Når Gudjonsson ble syk før avtalt tiltredelsestidspunkt og som følge av dette ikke er i stand til å tiltre i jobben som avtalt, så er dette noe vi ikke har ansvar for. Dette er et forhold mellom Gudjonsson, hans daværende arbeidsgiver samt NAV, skriver han.

– Forberedte seg

– Vi er ikke enig med Gudjonsson i at han hadde begynt å arbeide hos oss før avtalt tiltredelsestidspunkt som beviselig var 1. mars 2018. Det at han selv ønsket å sette seg inne i sin nye kommende stilling og forberede seg til denne før avtalt tiltredelsestidspunkt, medfører ikke at han har tiltrådt, legger han til.

Ifølge Bruserud reiser saken derfor et viktig prinsipielt spørsmål, som er grunnen til at de har anket.

– Dette er i hvilken utstrekning en arbeidsgiver kan tillate at en kommende nyansatt besøker bedriften før avtalt tiltredelse, og på forespørsel får informasjon om den kommende jobb, skriver han.

– Må man som arbeidsgiver nekte en kommende ansatt informasjon om virksomheten før tiltredelse? Må man nekte vedkommende å være med på samlinger? Med andre ord, må man nekte en kommende ansatt å forberede seg til sin nye jobb? Dette når vedkommende selv ønsker det, legger han til.

Mener dommen er feil

Bruserud skriver at det i så fall vil medføre at arbeidslivet må omstille seg.

– Det vil endre dagens praksis der man ser med positive øyne på at en kommende ansatt viser interesse og ønsker å sette seg inn i bedriftens virksomhet før avtalt tiltredelse. Dette vil generelt gjøre det vanskeligere for en nyansatt å tilpasse seg, og kan medføre dårligere arbeidsmiljø. Vi mener derfor at tingrettens dom er feil og av denne grunn ikke kan bli stående.

– Ifølge tingretten har dere har bedt Gudjonsson utføre ulike oppgaver og at det var forventet av han. De vektlegger blant annet at han fikk i oppgave å planlegge og lede Wike sitt ledermøte i februar 2018. Er ikke dette mer enn å sette seg inn i ny stilling og forberede seg?

– Det var allerede fastsatt tidspunkt for en ledersamling før Gudjonsson ble ansatt. Jeg spurte Gudjonsson om han ønsket at vi skulle utsette ledersamlingen til etter han hadde tiltrådt. Det ønsket han ikke fordi han da fikk en mulighet til å presentere seg for deltagerne på ledersamlingen før han begynt i jobben. Av denne grunn måtte det gjøres noen endringer i opprinnelig påtenkt program, og dette ble etter Gudjonssons ønske overlatt til ham. Dette kan maks ha tatt 2 til 3 timer. Tingretten legger til grunn feil fakta. Det ville være helt unaturlig å nekte en kommende daglig leder å være med på en slik samling før tiltredelse når vedkommende selv ber om det og ønsker det.