Heidi Furustøl. Foto: Etisk handel Norge

Vet du hva du bygger med?

Du som er i byggeindustrien sier sikkert det samme som andre i norsk næringsliv: det er en selvfølge at mine varer og tjenester skal være laget på en forsvarlig måte.

Artikkelforfatteren

Heidi Furustøl er daglig leder i Etisk handel Norge .

I en undersøkelse som vi i Etisk handel Norge gjorde, svarte nesten alle ledere ja til ansvarlighet i egen produksjon. Men da vi spurte om de ante hvor og hvordan varene ble produsert svarte bare 1/3 ja. Er det gjenkjennelig? Moderne slaveri og barnearbeid gjelder jo ikke i min bedrift vil du si, det er jo noe som skjer langt borte fra byggeplassen, og i hvert fall ikke i Norge. Visste du at det finnes over 40 millioner slaver og ca 9000 av disse befinner seg i Norge, ifølge FNs arbeidsorganisasjon ILO? Sårbare mennesker, spesielt migranter og kvinner, er særlig utsatt og risikoen er stor for at næringslivet kan medvirke til grove menneskerettighetsbrudd i leverandørkjeden, men som oftest lengst nede.

Byggmateriell- og produkter har ofte opprinnelse i Asia, Afrika og Latin-Amerika, land som er forbundet med høy risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter; moderne slaveri/tvangsarbeid, barnearbeid, ekstrem overtid, lønn det ikke går an å leve av, svært dårlige HMs-forhold og aktiv motstand mot retten til fri fagorganisering og kollektive forhandlinger. Siden mange byggevarer sluttproduseres i Europa er det størst risiko for menneskerettighetsbrudd på råvarenivå og hos underleverandører. I følge Swedwatch, som har gjort en større kartlegging på oppdrag fra Oslo kommune, er det særlig stor risiko i produktkategoriene ventilasjon og elektronikk. Så her må byggebransjen være særlig oppmerksom på risikoen for grove menneskerettighetsbrudd!

Ventilasjonsprodukter inneholder mye metaller som kjøpes på verdens råvarebørser og det er stor risiko for at råvarene kan kobles til brudd på grunnleggende arbeidsvilkår.

Dette gjelder spesielt stål og jernmalm fra Kina og Brasil, kobber og zink fra Kina, India, Zambia og Chile.

Elektronikk forekommer i mange ulike former i et bygg. Det kan være oppvarming, belysning, ventilasjon, el-installasjon og forskjellige styringssystemer. Det er vanlig at tilvirkningen av komponenter og sluttproduksjonen skjer i Asia, slik som Taiwan, Sør-Korea og Kina. Elektronikkindustrien i Kina kjennetegnes ved ekstrem overtid, lave lønninger, brudd på retten til fri fagorganisering, dårlig bygningssikkerhet og utnyttelse av unge studentarbeidere. Studentene på universitet tvinges til å være praktikanter på fabrikkene, selv om det ikke har noen sammenheng med det de studerer.

I Taiwan finnes det mange sårbare migrantarbeidere som er i bunnløs gjeld til rekrutteringsfirmaer, og de er ofte fratatt passene sine. De er det vi kaller «vår tids slaver».

Også i Sør-Korea finnes det mange migrantarbeidere. Retten til fri fagorganisering motarbeides aktivt og trakassering og overgrep av kvinner forekommer. Danwatch har rapportert om selvmord blant arbeidere i elektronikkindustrien i Sør-Korea på grunn av urimelig høy arbeidsbelastning og press.

Electronics Watch har dokumentert forholdet mellom selvmord på fabrikker i Kina og brutale arbeidsforhold. Elektronikkprodukter inneholder også mange mineraler, slik som kobber, gull, koltan/tantal, kobolt m.fl. og graden av sporbarhet er lav.

Utvinningen av noen mineraler har fått navnet konfliktmineraler og bidratt til finansieringen av opprørsgrupper både i Colombia og den sentralafrikanske republikk.

Jeg tror at årsakene til at så få i byggebransjen (og andre bransjer!) ikke er opptatt av menneskerettighetene skyldes både selve organiseringen av byggeprosjektene som bidrar til ansvarspulverisering av leverandørkjeden, og at byggenæringen mangler kunnskap om hvilket ansvar den faktisk har.

Et enstemmig FN har fastslått at næringslivet har et ansvar for å respektere menneskerettighetene. Dette er ikke en juridisk forpliktelse, men en bedrift kan likevel risikere tap av omdømme og investeringskapital dersom bedriften reduserer sine kostnader ved å dra fordel av slavelignende arbeidsforhold i leverandørkjeden. Sist men ikke minst, byggeaktører som respekterer grunnleggende menneskerettigheter blir ikke premiert med oppdrag fra oppdragsgiver.

Lavest mulig pris er fortsatt det som betyr mest, både i B2B-markedet, hos forbrukerne og hos myndigheter som skal ha mest mulig kvalitet til minst mulig av skattebetalernes penger. At offentlige oppdragsgivere ikke stiller gode krav til etisk handel i risikoanskaffelser bekreftes både i en undersøkelse gjort av Etisk handel Norge og Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), og Difis modenhetsanalyse 2018.

FN sier at risikoen for alvorlige menneskerettighetsbrudd må adresseres av alle, også offentlige oppdragsgivere, på en effektiv måte. Så hvordan gjøres det?

1. januar 2017 fikk vi loven om offentlige anskaffelser og paragraf 5 som krever at offentlige oppdragsgivere skal ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i høyrisikoanskaffelser. Krav kan fremsettes i alle faser av anskaffelsesprosessen. Etisk handel Norge har utarbeidet et kvalifikasjonskrav, blant annet knyttet til sporbarhet, som ligger enkelt tilgjengelig på Difis nettsider.

Når dette skrives, utarbeides en ny generasjon kvalifikasjonskrav der essensen er krav til «nøytrale» risikoanalyser i produksjon av risikovarer.

På Difis anskaffelseskonferanse 29.11. presenterer jeg Etisk handel Norges og Difis nyreviderte kontraktskrav for etisk handel.

Jeg vil også gi en smakebit av et revolusjonerende samordnings- og koordineringsprosjekt som Norge aldri har sett maken til.

Prosjektet skal blant annet bidra til at langt flere etterlever anskaffelseslovens paragraf 5. Vi går nå sammen med våre mest fremoverlente offentlig sektor-medlemmer om en langt smartere måte å jobbe på, og som vil sikre langt større forutsigbarhet for leverandører. Det vil også øke kvaliteten på anskaffelsene og bidra til forenkling og harmonisering. Og spare tusenvis, om ikke hundretusener av arbeidstimer når prosjektet brer om seg

Men viktigst, på sikt vil prosjektet mangedoble sannsynligheten for at menneskene som produserer våre billige varer og tjenester ikke lenger frarøves sine grunnleggende rettigheter og menneskeverd.