Om å få en sjanse og ta den

For ni år siden kom Aref Bakhtiari til Norge som flyktning fra Afghanistan. Nylig bestod 25-åringen fagprøven med glans. I dag er han fast ansatt i No-dig-teamet til NCC, og har alle muligheter foran seg. Dette viser at det er fullt mulig å lyktes – om man får sjansen.

Aref har gått en lang vei fra å være barnearbeider i Iran som 12-åring til å ha endt opp med fagbrev og fast jobb i Norge og Oslo. Han gjorde virkelighet av drømmen om å komme til Europa for å få et bedre liv. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv – det krever besluttsomhet, hardt arbeid – og at noen gir deg en mulighet og ser potensialet som finnes. I denne utgaven av Byggeindustrien og her på bygg.no kan du lese om historien til Aref – hvordan han kom til Norge og hvordan han har jobbet målrettet for å lykkes.

Er det noe vi trenger mer av er det nettopp unge mennesker med besluttsomhet og et ønske om å bli en del av byggenæringen. Vi har et årlig rekrutteringsbehov på 10.000 personer – men nå ligger vi bare på rundt halvparten av dette. Selv med dårlige matematiske kunnskaper skjønner man raskt at dette på noe sikt ikke vil gå i hop – vi vil få et stort kompetansehull noe frem i tid om vi ikke klarer å snu utviklingen. Antall oppgaver som skal løses vil ikke gå nedover selv om tilgangen på kvalifisert arbeidskraft skulle gå ned. Det snakkes ofte om at byggenæringen er en evighetsnæring – og det er den virkelig. Uansett hva som skjer i fremtiden er det noen som må stå bak og sørge for at vi får bygget våre sykehus, boliger, skoler og kontorer – samt veier og jernbanestrekninger. Dessuten må disse også tas langt bedre vare på enn vi har for vane å gjøre. Dette krever en byggenæring som leverer. Det kan godt være at det blir langt mer robotisering og automatisering i årene fremover – men det er likevel noen som må stå bak og bestemme hva som skal bygges, hvordan det bygges og se til at det gjøres riktig. Det er ikke alt som kan automatiseres.

Dermed må vi rett og slett makte å snu utviklingen og få flere til å gå en yrkesfaglig retning for å bli håndverkere – på samme måte som vi trenger flere dyktige ingeniører.

Byggenæringen er en kompetansenæring. Det vi bygger i dag kan ikke sammenlignes med det som ble bygget for 10 og 20 år siden. Det er nå avanserte konstruksjoner som settes opp. De tekniske installasjonene utgjør nå en meget stor andel av en total prosjektkostnad – og dette trengs det kompetanse for å planlegge, bygge og drifte.

Den beste løsningen på rekrutteringsutfordringen er ikke å hente inn ufaglært arbeidskraft fra utlandet for på kort sikt å løse oppgavene vi ikke klarer å ordne selv. Ikke misforstå – vi trenger dyktige håndverkere fra andre deler av verden som ønsker å ta å seg en jobb i Norge. Vi hadde ikke klart å bygge landet som vi har gjort de siste 15 årene om vi ikke hadde hatt en stor andel utenlandsk arbeidskraft – vi hadde vært for få. Men vi ser nå en tendens til at arbeidsinnvandringen går ned. Det er gode tider i flere land hvor vi tidligere har vært så heldige å kunne låne deres arbeidskraft, blant annet i Polen. Og stiger etterspørselen etter arbeidskraft i hjemlandet, stiger lønningene, og veien er kort for mange til å dra hjem – nærmere familien. Derfor kan vi ikke basere oss på at arbeidsinnvandring skal redde oss i fremtiden. Vi må sørge for at flere her hjemme ønsker å velge å ta en utdanning inn mot bygg og anlegg – og bygge vår egen kompetanse. Og skal vi få til dette må næringen og myndighetene legge mye bedre til rette for at det blir mulig å rekruttere fra hele befolkningen. Denne innebærer at vi må treffe bredere – og ikke minst se til at vi makter å rekruttere fra mer enn halvparten av oss – altså få kvinnene interessert i de de yrkesfaglige utdanningene.