Innlegg: Samspill-kontrakter til det beste for fellesskapet

Samspillsmodellen er utbredt av mange offentlige og private byggherrer i hele landet.

Anskaffelselsprosedyren som normalt benyttes er konkurranse med forhandlinger med pris og design som tildelingskriterier med påfølgende samspillsfase etter kontraktsinngåelse.

Mens det i tradisjonelle anskaffelser er vanlig av oppdragsgiver først får designet prosjektet av arkitekter og rådgivere, og deretter priskonkurranse på entreprisene for utbygging av prosjektet, leverer leverandørene i samspillsmodellen tilbud på design og pris samtidig.

Modellen er kritisert av ulike aktører i bransjen. Kritikken er først og fremst rettet mot konsulenten Kjell Kvam sin rolle i gjennomføringen av flere prosjekter.

I tillegg er det reist spørsmål om lovligheten av bruk av modellen, da særlig vurdert opp mot anskaffelsesregelverket. Både Norske arkitekters landsforbund (NAL) og praktiserende advokater har advart mot bruk av modellen.

Vi stiller oss uforstående til spørsmålet om lovligheten av bruk av modellen.

Modellen er lovlig.

Bruk av modellen krever imidlertid at oppdragsgiver som i enhver anskaffelse må passe på at leverandørenes tilbud og etterfølgende bearbeidede løsninger er innenfor rammene for anskaffelsen. Bruk av samspillskontrakter med pris og design i anskaffelsesfasen har noen opplagte positive konsekvenser.

Kontraktsformen som velges i mange offentlige prosjekter fortjener å bli stilt i et riktigere lys enn siste tids fremstilling i media.

Bruk av samspillskontrakter med pris og design i anskaffelsesfasen fortjener honnør på vegne av prosjekteier, skattebetalerne, brukerne og bygge- og anleggsbransjen.

Hvor godt samspillsmodellen fungerer er et spørsmål om hvor flinke partene er til å håndtere risikoen i prosjektet. Ved å la leverandøren inneha risikoen for design og prosjektering unngår oppdragsgiverne å sitte med grensesnittrisikoen for egen design og prosjektering.

I tillegg vil oppdragsgiver oppleve at leverandøren tar et mye større ansvar for å oppnå riktige løsningsvalg for prosjektet.

Tradisjonelt har bygge- og anleggsprosjekter vært utformet med det offentlige som byggherre og drifter av prosjektet, der en privat entreprenør vinner kontrakten med å bygge uten ansvar for verken design, prosjektering eller senere drift.

Kontrakten er ment å regulere de motstridende interessene som entreprenøren og byggherren har når det gjelder kostnad, framdrift og levert kvalitet. Den praktiske konsekvensen av den tradisjonelle fremgangsmåten er hyppig bruk av domstolene, der det krangles over konkurransegrunnlag, kontraktstolkning og faktiske leveranser.

Kun advokater kommer alltid økonomisk godt ut av slike rettsprosesser; alle andre spiller roller som i sum er dårlig samfunnsøkonomi.

Samspillskontrakter er annerledes.

Majoriteten av interessekonfliktene forsvinner nemlig når leverandøren skal designe, prosjektere, bygge og eventuelt drifte prosjektet.

Det er fordi leverandøren har all interesse av å optimalisere alle fasene i prosjektet for å vinne konkurransen og ikke minst sikre egen økonomi i gjennomføringsfasen.

Gevinstene for samfunnet er åpenbare. Det offentlige får større forutsigbarhet på kostnadssiden. Skattebetalerne, som finansierer de offentliges utlegg, er også brukere som normalt får raskere tilgang til nye tjenester av høy kvalitet.

For ingenting får man ingenting, sies det. Så også med samspillskontrakter med design i anskaffelsesfasen. Når leverandøren overtar risikoen for design og prosjektering, må leverandøren beregne seg et risikotillegg for uventede forhold.

Ved tradisjonelle kontrakter med en privat entreprenør, fører forhold som ikke inngår i kontrakten til mer eller mindre legitime budsjettoverskridelser. Dette risikotillegget kan sees på som en merkostnad for fellesskapet. Hvor høyt risikotillegget blir begrenses oppad av konkurransen i markedet. Når design inngår som en del av anskaffelsen vil normalt prosjektrisikoen bli håndtert bedre enn ved tradisjonelle anskaffelser. Normalt vil risikoen dermed prises lavere.

I tillegg gjør insentivstrukturen i konkurransefasen at leverandørene optimaliserer arealbruk og tekniske løsninger, og dermed reduseres byggekostnaden med mer effektive bygg.

I tillegg åpner modellen for mer dynamiske innkjøpsprosesser. Samspillskontrakter med design bør gjennomføres som konkurranse med forhandlinger, hvor det offentlige innbyr de best kvalifiserte leverandørene til å gi tilbud (design, pris, livssykluskostnader og oppgaveforståelse) etter en innledende kvalifisering. Heri ligger et godt stykke kontraktsmessig innovasjon: Effekten er at tilbyderne får bedre grunnlag til å optimalisere løsningen, beregne pris, inkludert ovennevnte risikotillegg, til beste for både seg selv og fellesskapet.

Er samspillskontrakter kontrakt for alle prosjekter?

Nei.

Hvorvidt svaret er ja eller nei kommer i de fleste tilfeller an på risikoomfanget i prosjektet. Samspillskontrakter har først og fremst sin styrke der tidlig involvering fra entreprenøren sikrer byggbare løsninger. Ofte vil det være i mer komplekse prosjekter. Enklere prosjekter uten stor risiko vil normalt være egnet til mer tradisjonelle entrepriseformer.

Vi står foran mange bygge- og anleggsprosjekter fremover. For prosjekteiere, skattebetalerne og brukerne er det sluttsummen og kvaliteten på investeringen som er viktigst. Valg av kontraktstype er et håndverk hvor vurderingene bør gjøres basert på egnethet.

Samspillskontrakter vil i mange typetilfeller vise seg å være til det beste for fellesskapet.