Vi ønsker flere kvinner i bygg- og anlegg, men tar vi imot dem på en god måte?

Den 5.mars 2019 holdt jeg et innlegg under EBAs HMS-konferanse i Trondheim med temaet «Vi ønsker flere kvinner i næringen, men tar vi imot dem på en god måte?».

Innlegget mitt omhandlet hvordan jeg opplevde å bli tatt imot som kvinne på byggeplass, samt refleksjoner rundt hva som skal til for å få flere kvinner til å velge byggebransjen.

Før jeg selv begynte i bransjen hadde jeg både positive og negative forestillinger; At det er en tradisjonspreget bransje, med utfordrende arbeidsoppgaver, og et tøft, men ærlig arbeidsmiljø. En bransje med ressursutfordringer og en liten kvinneandel, men samtidig en bransje med varierte dager, mange forskjellige mennesker, og med følelsen av at man «tar del i noe større».

Positive erfaringer

Til tross for noen mindre positive holdninger til bransjen, veide likevel forespeilingen om varierte arbeidsoppgaver, tidlig ansvar, og å være en del av et større team, opp for de negative. Mine erfaringer har stort sett vært svært positive. Fra første arbeidsdag ble jeg tatt godt imot, fikk tildelt en mentor, og hadde tydelige oppgaver å forholde meg til.

Jeg hadde aldri en følelse av at jeg ble ansatt kun fordi jeg var kvinne, og at det var en kvote som skulle fylles. Jeg hadde en ledelse som tydelig uttrykte at de hadde ambisjoner for meg, og kollegaer som var inkluderende og interessert i meg som nyansatt. Jeg kan med stolthet si at jeg har kollegaer rundt meg i dag som har blitt mine forbilder.

Ekskluderende holdninger

Likevel har jeg bitt meg merke i en del utfordringer bransjen står overfor med tanke på å få rekruttert flere kvinner til bransjen.

For hva er det som gjør at ikke flere kvinner velger bransjen som mange av oss finner attraktiv? Er det den direkte, gjerne tøffe, og ofte seksualiserte språkbruken? Å finne sin plass i slike samtaler som kvinne kan kreve en del tilpasning. Er det testingen av grensene? Hvor grov snakk tåler du å høre?

Eller er det de gammeldagse, tradisjonspregede holdningene om at dette er en manns bransje, og at hvis du som kvinne skal jobbe her må du være tøff, tjukkhuda og «ha bein i nesen»? Slike holdninger er ekstremt ekskluderende, og allerede her har du luka ut stort sett alle unge jenter som kommer rett fra skolebenken og som skal ut i arbeidslivet for første gang. De fleste er ikke tøff og tjukkhuda, og det burde ikke være slik at dette er «inntakskravet». Dette er gjerne holdninger den yngre generasjon nødvendigvis ikke relaterer til.

Like sannsynlig kan det være bildet som tegnes av byggebransjen utad, og gjerne i media, som gjør at kvinner ikke velger seg hit. Bildet om en økonomisk- og tidspresset bransje, som konstant er på hælene, og hvor det «brenner» like rundt neste hjørne.

Statistisk Sentralbyrå anslår at andelen kvinner i byggenæringen er omtrent 8 prosent. Jeg var derfor ikke overrasket over å være eneste kvinne på prosjektet jeg skulle jobbe på. Det sier seg selv at det er vanskelig å rekruttere kvinner til en bransje, hvor det nesten ikke finnes noen kvinner fra før.

Ny «branding strategy» for bransjen

Hva gjør vi da for å sikre at bransjen er attraktiv for begge kjønn? Selv om bransjen kan friste med varierte arbeidsoppgaver, høyt tempo og mye interessante og forskjellige mennesker, er det likevel tydelig at dette ikke er nok. Vi må derfor søke å tenke annerledes for hvordan vi henvender oss til rekrutteringsmarkedet.

Vi må starte dialogen og kommunikasjonen rundt temaet. Det må prates mer om, flere må involveres, og man må snakke sammen. Still spørsmålet til hverandre, vær hverandres sparringspartnere. Hva tror vi skal til for å få flere kvinner inn i byggebransjen? Hva er det med vår bransje som gjør at ikke flere kvinner søker seg hit? Er det på grunn av interesser, er det noe med arbeidsmiljøet, er det på grunn av holdninger befolkningen har til bransjen vår? Eller er det kanskje en blanding av disse?

Fremhev det positive. Front de gode sakene, få media til å skrive om det som gjør at vi elsker denne bransjen, og det kan bidra til at befolkningen med tid vil få en annen holdning.

Vi må legge en ny «branding strategy» for byggebransjen. Vi må reposisjonere oss i rekrutteringsmarkedet, og finne ut hvordan vi skal nå ut til resten av befolkningen. Vi går tross alt glipp av en stor del av ressursgrunnlaget ved hovedsakelig å rekruttere blant menn.

Tilrettelegg for kvinner

Tilrettelegg for at også kvinner føler seg mottatt på byggeplassen. Byggherrene bør allerede i anbudsprosessen stille krav om at det må tilrettelegges med fasiliteter og sanitæranlegg for kvinner. Da vil entreprenørene være tvunget til å ta det med i tilbudsregningen, og det vil være lagt til rette for allerede tidlig i prosjektet.

Ikke bidra til «praten». Det gjelder den seksualiserte tonen som er en gjenganger, men også nedsnakkingen av byggebransjen generelt. Ta knekken på de gamle ideologiene og holdningene. Seksualisert språkbruk er ikke attraktivt, og appellerer ikke til unge jenter.

Vi må friste med noen gulrøtter, og gjøre det attraktivt å søke jobb hos oss. Front hvilke goder som finnes ved å velge akkurat din arbeidsplass. Som entreprenør; frist med erfaringsnettverk for unge, nyansatte jenter hvor de kan treffe andre i samme situasjon, og som kan bidra til en trygghetsfølelse. Tilby en mentorordning for nyansatte som skal ha et ekstra ansvar for å følge opp personen og vie litt ekstra oppmerksomhet til den nye. Arranger jentelunsjer, fagdager og seminar. Slike ting bidrar til gruppetilhørighet og er tiltalende for unge kvinner og jenter som skal ut å søke jobb.

Ønske om gruppetilhørighet

I bunn og grunn; flere kvinner gir flere kvinner. Det er ingen tvil om at mange unge jenter har en sterk trang eller et ønske om gruppetilhørighet, og spesielt som ung jente rett fra skolebenken. Det kan jeg skrive under på selv. Gruppetilhørighet står veldig sterkt, og bare det å ha en annen kvinne å jobbe med kan gjøre mye. Her blir det likevel litt «høna og egget». For å få flere kvinner inn i bransjen, må man først klare å overbevise dem om at dette er en bransje de kan trives i!

Dette var mitt korte bidrag til temaet, og er på langt nær nyansert nok til å belyse holdningene og trendene rundt om i bransjen. Men jeg håper med dette å ha «freset» opp noen tanker, og stiller gjerne videre til samtaler rundt temaet og hva vi skal gjøre for å nå ut til de resterende 50 prosent av befolkningen!