Museumshåndverkerne Stein Erik Blomberg (til venstre) og Dagfinn Sveen monterer et av de 50 nye utstillingsbildene. Bildet her er fra 1914 og viser hvordan mennesker håndsprengte fjell til godt inn på 1900-tallet. Foto: Morten Reiten

Forteller historien om menneskene som sprengte i fjell

Etter oppgraderingen av Norsk fjellsprengningsmuseum får du nå vite mer om menneskene som bygde tunneler for veier, jernbane eller kraftutbygging for 100 år siden.

Menneskene som bygde tunneler for veier, jernbane eller kraftutbygging for 100 år siden, hadde svært krevende arbeidsdager. Frem til de første trykkluftbormaskinene ble tatt i bruk på slutten av 1800 tallet, foregikk all boring for hånd med feisel og bor.

I time etter time sto de og slo med en liten slegge, 20-30 cm pr time inntil hullet var noen meter langt og kunne fylles med dynamitt.

Da fjellsprengningsmuseet ved Norsk vegmuseum ble åpnet i 2004, fortalte det mest om utstyret. Etter fjorårets oppgradering forteller museet nå mer menneskene som gjorde jobben, de som sprengte i fjell, skriver vegnett.no.

Hardt fysisk arbeid
– Det er ingen tvil om at fjellsprengernes historie er en historie om tungt fysisk arbeid, sier Morten Reiten ved Norsk vegmuseum til nettstedet. Han har utformet historien som nå fortelles gjennom den 250 meter lange museumstunnelen.

Reiten har selv vokst opp med historiene om kraftutbyggingen ved Sunndalsøra gjennom hele 40 år. Dette skapte nysgjerrighet om dagliglivet innen fjellsprengningsfaget, fra tidlig et hardt og farlig håndverk.

– Sammen med oppfinnelsen av dynamitt står maskinboring som et av de store vendepunktene innen effektivitet i tunnelarbeid, forteller han.

Bormaskiner
De første bormaskinene ble testet ut i Norge på slutten av 1800-tallet. Ved bygging av Gravehalstunellen på Bergensbanen fra 1895-1902 ble det eksperimentert med både vanndrevne, elektriske og luftdrevne støtbormaskiner.

– De luftdrevne skulle vise seg å være de klart mest effektive i det harde norske fjellet. Inndriften ble doblet fra 25 til 50 meter i måneden, forteller han.

Fremskrittet hadde sin pris. Ingen hadde den gang tanke om hørselvern eller helsefarlig oljetåke.

Billig arbeidskraft
Til godt ut på 1900-tallet forble håndboring en vanlig arbeidsmetode, også etter at de første bormaskinene ble innført.

Morten Reiten med et unikt historiske bilde fra Aurautbygging på 1950-tallet med gjenbruk av tysk krigsmateriell. Foto: Sverre A. Børretzen

– Maskinene var dyre mens arbeidskraften var svært billig. Gammel håndboring gikk derfor om hverandre med moderne maskindrift, forteller Reiten.

Gjennom krigsårene dreier historien om fjellsprengning deg mye om okkupantenes bruk av tvangsarbeid. 

- Vi går ikke dypt inn i historien, men vil gi et signal om at dette er en del av fjellsprengningshistorien som ikke skal tildekkes eller unnlates å snakkes om, sier han.

Maskinene overtok
50-tallet ble den andre store glansperioden innen norsk fjellsprengning, med storstilt utbygging av kraft, boliger og industri. Velstanden økte, og det ble en storstilt bygging av nye boligblokker og rekkehus basert på elektrisitet til oppvarming og med nye elektriske husholdningsapparater. Det trengtes mer strøm og dermed flere kraftverk.

Byggingen av Tokke kraftverk i Telemark frem til 1962 var det største anleggsarbeidet i fjell på den tiden. Mye av anleggsdriften kunne nå utføres med tunge maskiner.

Hardt arbeidsliv
Men selv om teknikk og mekanikk var i utstrakt bruk, var det fortsatt et tøft yrke å være på anlegg, med lange dager, mye luftforurensning og store fysiske anstrengelser.

Historien gjennom museumstunnelen avsluttes med en beretning fortalt av en kvinnelig maskinfører på en vegtunnel på tampen av 70-tallet. Historien er generalisert, men fortsatt preget av det harde arbeidslivet.