I korte trekk går reglene ut på at selger må fakturere kjøper med merverdiavgift, og merverdiavgiftsbeløpet må innberettes og innbetales til staten uavhengig av om kjøper betaler til selger eller ikke. Er kravet omtvistet betaler naturlig nok ikke kjøper, mens selger fremdeles må innberette og innbetale på vanlig måte.

Jeg tror ikke man greier å overbevise Finansdepartementet om en variant hvor man finner en egen «løsning» for omtvistede krav. Problem nr. EN er at ethvert krav kan være omtvistet og problem TO er at kjøper vil få fradragsrett i henhold til utstedt faktura uavhengig av om fakturaen er betalt eller ikke. Sett fra statens side vil det derfor være en risiko for at kjøper får fradragsrett uten at staten parallelt får inn det tilsvarende beløp fra selger.

Men – i tilfeller hvor kjøper har fradragsrett eller rett til kompensasjon for merverdiavgift kunne man sett for seg at selger ikke trengte å kreve opp merverdiavgift i det hele tatt. I artikkelen fra 1. februar beskrives en situasjon hvor Repstad Anlegg skal sende en sluttfaktura på kr 186 millioner pluss omtrent kr 45 millioner i merverdiavgift. Hvis situasjonen i dette tilfellet var at kjøper hadde fradragsrett eller rett til kompensasjon for merverdiavgift kunne man hatt et regelverk som fritok selger for plikten til å kreve opp merverdiavgift i de situasjoner hvor selger kunne dokumentere kjøpers rett til fradrag/kompensasjon. 

Staten går i null
I et slikt scenario ville ikke staten tapt penger. Fordi kjøper har fradragsrett (eller rett til kompensasjon) vil kjøper kunne fradragsføre den inngående merverdiavgiften selger har innberettet og innbetalt. Det ville dermed ikke spille noen rolle for staten om omsetningen fra selger var fritatt fra merverdiavgift eller ikke.

Lavere risiko for Staten
Situasjonen kunne faktisk blitt bedre for staten. La oss si at kjøper, som mottar faktura med merverdiavgift fradragsfører denne i sin helhet. Staten må da, gitt at det ikke er annen merverdiavgift inne i bildet, utbetale til kjøper kr 45 millioner. Hvis selger på sin side går konkurs som følge av merverdiavgifts-kravet kan staten risikere å tape kr 45 millioner og en bedrift går til skifteretten som følge av (et kanskje midlertidig) likviditetsproblem. Var omsetningen fritatt – fordi kjøper har fradragsrett – vil risikoen for et økonomisk tap for staten reduseres, ikke øke.

Hvis det er slik at kjøper ikke har fradragsrett, eller selger ikke lykkes med å dokumentere kjøpers fradragsrett må merverdiavgift kreves opp på alminnelig vis. Fordi kjøpere ofte – ikke alltid – har fradragsrett tror jeg en god del av problemet kunne løses ved å utvide muligheten for fritatt omsetning mellom avgiftspliktige parter. Likviditetsulempen for næringslivet reduseres betydelig, tapsfaren for det offentlige reduseres og staten vil uansett gå i null.

Hvis et slikt system var helt generelt kunne man se for seg at enhver næringsdrivende som kunne dokumentere at kjøper hadde fradragsrett kunne fakturere kjøper uten mva. Dette ville i prinsippet f.eks gjelde enhver form for underleverandør til en avgiftspliktig virksomhet. Det være seg om det er leverandør av melk til en dagligvarekjede eller en underentreprenør som leverer til en større entreprenør.

Jeg antar at likviditetseffekten for et samlet næringsliv ville være enorm. Har ikke kjøper fradragsrett § 8-1, eller lykkes man ikke å dokumentere fradragsrett/kompensasjon må merverdiavgift kreves opp på alminnelig vis.