Omfattende bruk av innleide ressurser

Byggeindustrien har gjennom flere måneder skrevet mange artikler om arbeidet med og organiseringen av norgeshistoriens største samferdselsprosjekt - det gigantiske Follobaneprosjektet. Nå kan vi fortelle at halvparten av alle ansatte i prosjektorganisasjonen er innleide ressurser, hvorav den ene konsulenten alene har hevet honorarer på 22 millioner kroner i perioden 2012 til 2018.

Utbyggingen av Follobanen er et komplisert og utvilsomt krevende prosjekt å dra i en land på en god måte. Man skal bygge en dobbelsporet jernbanestrekning på 22 kilometer, inkludert en tunnel på 20 kilometer. Det er utfordrende aspekter ved en rekke sider av prosjektet. Det er satt av en ramme på 26,3 milliarder kroner til utbyggingen, og det er et prosjekt omfattet av stor interesse, både innenfor og utenfor byggenæringen.

Utbyggingen har stor samfunnsmessig betydning, både under gjennomføringen av prosjektet, med den enorme verdiskapningen det er lagt til grunn at utbyggingen skal bidra med, og selvsagt ved ferdigstillelse. I desember 2021, som er satt som prosjektets tidspunkt for ferdigstillelse, vil mange tusen hver eneste dag får en langt lettere hverdag og kortere vei til og fra hovedstaden.

Gjennomføringen har ikke fått pågå helt uten utfordringer. Ikke minst fikk Follobaneoranisasjonen oppleve konsekvensen av å signere en entreprenør som ikke klarte å overholde sine økonomiske forpliktelser – og som de til slutt så seg nødt til å kaste ut av prosjektet. Vi kjenner fortsatt ikke til de endelige konsekvensene av Condotte-utkastelsen. Hvor mye ekstra har dette kostet – og vil det føre til forsinkelser – som også vil påvirke den endelige sluttdatoen?

I et så stort prosjekt må man regne med å støte på noen humper i veien frem mot målet – og de finnes helt klart. Det pågår blant annet også en megling på grunn av uenigheter om grunnforhold og hva som er beskrevet i 8,7-milliarderskontrakten på TBM-jobben. På Ski-siden har man også i løpet av perioden hatt nok å holde fingrene i.

I løpet av den senere tiden har vi i Byggeindustrien hatt en rekke artikler rundt organiseringen og innleiepraksisen ved Follobaneorganisasjonen. I torsdagens utgave, og som du også kan lese her på bygg.no, forteller vi mer om det totale omfanget av innleiepraksisen man har lagt seg på.

Vi kan nå vise til at det halvparten av Follobanens prosjektorganisasjon på 216 personer er innleid, og 17 av 42 personer i ledergruppene på prosjektet er innleide konsulenter. I perioden fra 2017 frem til desember 2018 betalte Bane NOR nær 80 millioner kroner til innleid personell i ledergruppene på prosjektet. Det utgjør i snitt nesten 4,6 millioner kroner per person i 23-månedersperioden. Vi kan også fortelle at Bane NOR har brukt over 22 millioner kroner på én person alene i perioden 2012 til 2018. Dette gjelder den tidligere anskaffelseslederen ved prosjektet – som nå har gått over i en rådgiverrolle i organisasjonen.

Det er dermed store ressurser man har valgt å benytte på innleid personell. Ikke overraskende fører dette til reaksjoner både politisk og i organisasjonslivet.

Man kan spørre seg om den innleide kapasiteten er verdt disse summene – og om det ikke fantes andre muligheter til å sikre seg en tilsvarende kapasitet. Det er selvsagt naturlig å benytte seg av noen innleide ressurser - men det synes her å være et stort omfang av dette - også i sentrale posisjoner.

Spørsmålet er om det er en slik situasjon vi ønsker skal spre seg innen utbygging av våre store infrastrukturprosjekter. Selv om det synes som om andelen innleide ressurser er veldig høy i Follobaneprosjektet, finnes det også eksempler fra andre utbygginger og organisasjoner der bruken av innleid personell er økende. Det kan være flere årsaker til dette. Det er begrensede ressurser innen flere spesielle kompetanseområder, slik at denne kompetansen må spres på flere miljøer. Enkelte ønsker nok heller ikke å binde seg til en fast arbeidsgiver, men spre sine timer på flere aktører. Det er selvsagt også langt mer lukrativt å kunne leie seg ut på timesbasis enn det man kan forvente å få som ansatt i en statlig byggherreorganisasjon. Når en anskaffelsesleder hos en statlig byggherre kan hente ut over 22 millioner kroner over en relativt begrenset periode, er dette selvsagt summer på et helt annet nivå en man kan forvente som fast ansatt.

Dette kan ha flere aspekter man må se nærmere på. Ikke minst vil det kunne skape et helt nytt arbeidsmarked innen denne delen av næringen. Det vil også kunne oppstå en situasjon der de innleide aktørene går gjennom mange ledd, som skaper unødvendig høye totale kostnader.

Det er likevel ikke noen åpenbar lett utvei for å unngå denne utviklingen. Det skal gjennomføres en rekke store utbygginger innen den norske byggenæringen i årene fremover – og det er ikke ubegrensede menneskelige ressurser. Om mange av de beste selv velger å leie seg ut i stedet for å bli ansatt, kan det sette utbyggerne i en skvis. Skal man gå for å hente disse personene – eller skal man sette som krav om at man skal være fast ansatt.

For å utnytte samfunnets midler på en best mulig måte må man få mest mulig ut av hver krone. Det kan få uheldige virkninger om innleiebruken får utvikle seg videre slik vi har sett den senere tiden. Man får lønninger som kan skape store skiller – og som selvsagt også kan virke uheldig innad i en organisasjon. Her er det også slik at de ulike oppdragsgiverne må holde sin sti meget ren for å unngå mulige spekulasjoner om forfordeling og gode avtaler.

Spørsmålet blir da om noen er verdt å tjene så mye vi som vi ser eksempler på, uansett kompetansekrav – eller må man rett og slett slå fast at det ikke er en slik utvikling vi ønsker å bidra med å skape. Dette er et overordnet spørsmål som må vurderes – og noe både etatslederne og politiske myndigheter må ta inn over seg og ha en klar formening om. Om en slik utvikling får forsterke seg ytterligere, vil det kunne bidra til en endring i hvordan landets prosjekter blir styrt og gjennomført. Det kan selvsagt være at dette er en ønsket utvikling – men da må man i hvert fall ha en bevisst holdning til at slik blir det – og at det er noe man skal godta.