Vegsalt - en trussel for miljøet?

Av Morten Günther Vegsalt eller natriumklorid er et billig og effektivt middel for å øke friksjonen på vegen og salting bidrar vesentlig til å redusere antallet alvorlige trafikkulykker. På sterkt trafikkerte veger brukes det i dag opp til 45 tonn salt per kilometer og sesong, og det totale saltforbruket på norske veger er sterkt økende. Dette skyldes delvis stadig økende friksjonskrav, men også det faktum at stort sett alt som er av vedlikeholdskontrakter blir lagt ut til fri konkurranse. Entreprenørene som får kontrakter over flere år velger i stor grad å salte fremfor å brøyte. Salting er nemlig både billigere og mer effektivt. Per i dag er det ingen generelle begrensninger når det gjelder saltbruk på norske veger. Restriksjoner finnes kun i tilknytning til noen helt spesielle vassdrag. Dermed er det opp til entreprenørene å velge løsninger som tilfredsstiller friksjonskravene og sikrer gode kjøreforhold. I Norge benyttes det i dag rundt 150 000 tonn vegsalt pr. vinter, dvs. omtrent dobbelt så mye som det ble brukt på slutten av 90-tallet og vinteren 2000/2001. - Vegsalt er i utgangspunktet relativt ufarlig, sier forsker Roger Roseth ved Bioforsk Jord og miljø. Når konsentrasjonene øker får man imidlertid gifteffekter på diverse levende organismer. Saltet fører til død vegetasjon langs veiene, men påvirker også planter og dyr i jord, vann og vassdrag. Dessuten påvirkes både jordstruktur og grunnvann, og i den senere tid har det vært en del fokus på gradvis økende saltinnhold i flere drikkevannskilder langs hovedvegene i dalstrøk på Østlandet. Nye undersøkelser viser at mange små tjern og innsjøer som ligger langs vegene får salt bunnvann. De tilføres så mye salt gjennom vinteren at det danner seg et tungt bunnsjikt med saltholdig vann. Dette sjiktet skiftes ikke ut og blir liggende på bunnen. Resultatet blir oksygenmangel og endring av de naturgitte limnologiske forhold. Bioforsk Jord og miljø har gjennomført en rekke målinger i overvann fra veg for å kartlegge hvilke saltmengder som finnes. Man har også sett nærmere på sammenhengen mellom trafikkmengde og saltmengde. I tillegg arbeides det nå med en litteraturundersøkelse om tilsetningsstoffer i vegsalt med hovedfokus på antiklumpemidlet ferrocyanid en forbindelse som i utgangspunktet er ufarlig, men som under gitte forutsetninger kan endres til forbindelser som kan gi miljøeffekter. Det er i dag store pressgrupper som jobber mot salting både overfor lokale, regionale og nasjonale vegmyndigheter. Det er også økende fokus på problematikken internasjonalt. I Canada har man satt sterkt fokus på å redusere bruk av vegsalt av hensyn til miljøet. I et fireårig forsøksprosjekt i Oslo avsluttet i 2005 har en klart å redusere saltforbruket med 25 % ved bruk av vegsalt befuktet med magnesiumklorid. Bioforsk Jord og miljø ønsker å bidra med sin kunnskap ved planlegging av nye veger. Kanskje kan det være aktuelt å produsere en håndbok som beskriver tiltak for å unngå de største problemene knyttet til salt i vegetasjon, bekker, grunnvann og drikkevannskilder. Sammen med Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) og utvalgte konsulentselskaper ønsker Bioforsk Jord og miljø å sette fokus på tiltak og prosedyrer som kan redusere skadevirkningene av salting i sårbare og verdifulle resipienter.