Flytting av kompetanse fra Vegvesenet til regionene er en politisk beslutning med dårlig faglig begrunnelse

Som kjent er Norge i ferd med å gjennomføre en svær regionreform. Denne har ikke akkurat gått på skinner den senere tiden - men den har politisk flertall i Stortinget og skal gjennomføres. En del av reformen innebærer en større omfordeling av ressurser fra Statens vegvesen til de nye regionene. Dette er noe som kan få omfattende innvirkning på byggenæringen og selvsagt på Vegvesenet selv.

Vi har tidligere tatt opp bekymringen med overføringen av kompetansen som skal skje – med flytting av deler av Statens vegvesen til de 11 nye regionene som skal etableres. Dette forslaget slås nå kraftig ned av byggenæringens aktører - både blant entreprenører, BNL - og ikke minst av Statens vegvesen selv.

Denne delen av regionreformen går kort og godt ut på at fylkesvegadministrasjonen overføres fra Statens vegvesen til de 11 nye regionene. Dette innebærer at Vegvesenet må gi slipp på rundt 1.500 arbeidsplasser og en stor del av sitt budsjett til de nye regionene. Dette omfatter dermed en betydelig del av virksomheten til Statens vegvesen - og som selvsagt betyr at de mister mye god kompetanse som sitter samlet i et felles faglig miljø som har bygget seg opp over tid - blant annet i tett dialog med byggenæringen og anleggsmarkedet.

Når denne kompetansen spres over til 11 nye separate regioner vil man opplagt miste mye god kompetanse og erfaring på veien - en erfaring det slett ikke er gjort i en håndvending å hverken sikre seg eller bygge opp for regionene. Det er selvsagt et åpnet spørsmål hvor mye av denne kompetansen som ønsker å bli med inn i den nye organiseringen, men om regionene skal overta disse oppgavene er de selvsagt helt avhengige av å få på plass riktig kompetanse - om ikke kan vi stå foran store utfordringer rundt denne delen av veinettet.

Man skal være varsom med å splitte opp gode faglige miljøer som har bygget seg opp over tid. En ting er om dette gjøres av faglige årsaker, men dette synes ikke å være tilfelle i denne saken. Her er det snakk om politiske beslutninger - der man rett og slett ønsker å overføre ansvar fra statlig til regionalt nivå - og der man oppgir at dette feltet nettopp er et område hvor dette kan gjøres på en god måte. Vi er på ingen måte overbevist om at dette er et område hvor det er lurt å flytte ansvaret ned på et nytt nivå.

Her kan man opplagt løpe på seg store omstillingskostnader - og man risikerer å gå glipp av helt avgjørende kompetanse. Vi må også huske på at det har opparbeidet seg et sterkt faglig miljø og samhandling mellom Statens vegvesen som byggherre og de utførende entreprenørene. Dette faglige fellesskapet vil ikke uten videre kunne bygges videre i regionene. En felles ressursenhet vil på mange vis stå sterkere enn en fragmentert organisering, både når det gjelder å tiltrekke seg kompetanse og det å bygge opp ny kunnskap i et stort faglig fellesskap. Med 11 ulike fagmiljøer vil også dette nivået risikere å kunne fremstå som en meget fragmentert byggherre for det utførende leddet - noe som kan skape dårlige konkurranseforhold og lite forutsigbarhet - som er viktig både for entreprenørene og byggherren selv for å kunne oppnå god konkurranse og sikre mest mulig utbytte av de investerte kronene.