Kristin Olsson Augestad (t.v.) og Kjersti Folvik.

De beste løsningene finner vi sammen - med alle spillerne på banen

Statsbygg satser på samspill leser vi på bygg.no 14. august 2018. Det synes vi er en god nyhet og til beste for bransjen. Bakgrunnen er «dårlige erfaringer med høye prosjekteringskostnader», og svaret er å gi mer ansvar til entreprenørene i totalentrepriser. Spørsmålet er – er det riktig diagnose, og skrives det ut riktig medisin? 

Innlegg av: 

Kjersti Folvik, markedssjef Bygg og Eiendom og Kristin Olsson Augestad, direktør Bygg og Eiendom, Multiconsult.

Som rådgivere er vi etter hvert blitt ganske vant til å bli pekt på som syndebukk hvis noe går galt i et prosjekt. Vi påstår ikke at vi er feilfrie, selvfølgelig er vi ikke det, men det blir å undergrave svært kompetente fagmiljøer når det tilsynelatende er blitt en trend å rope om grov uaktsomhet og søksmål i 100-millionersklassen så fort det skjer overskridelser i et byggeprosjekt. Det etterlates et inntrykk av kunnskapsløse rådgivere uten styring, og med eneste agenda å maksimere eget timeforbruk. Dette mener vi det er på tide å ta til motmæle på.

Vi som rådgivere må ta inn over oss at vi ikke i stor nok grad har klart å synliggjøre den verdien vi tilfører prosjektene. Og deler av rådgiverbransjen har nok til tider tendens til å være mer prosjekterende enn rådgivende. Om det skyldes kultur, kontraktsformer eller annet, skal vi ikke spekulere i, men her har vi en hjemmelekse å gjøre for å øke verdien for oppdragsgiver. Noen stiller sågar spørsmål om det i det hele tatt er behov for rådgiverne i en digitalisert og automatisert framtid. Men er det klokt at rådgiverne parkeres på sidelinjen? Tror bransjen at alt løser seg bare totalentreprenøren overtar ansvar for prosjekteringen? Og vil digitalisering gjøre ingeniøren overflødig? Vi tror neppe behovet for gode råd forsvinner med bedre arbeidsverktøy, kanskje snarere tvert imot, forutsatt at rådgiverne henger med i utviklingen. Da er ikke dagens lave timerater bærekraftig med tanke på fortsatt rekruttering av de beste hodene og rom for stadig kompetanseheving. Det er dårlig nytt for næringen dersom ekspertkompetansen som finnes i de rådgivende ingeniørselskapene forvitrer og forsvinner.

Ønsker mer samspill og nye gjennomføringsmodeller velkommen

Vi tror at framtida ser annerledes ut - både med tanke på rådgiverens rolle i en digital hverdag og med tanke på kontraktsformer og gjennomføringsmodeller. Vi tror framtida er en mer integrert prosjektering, der rådgiverne, arkitektene og entreprenørene sitter i samme båt, og i større grad deler målbilde, risiko og gevinst. Slik vi for eksempel gjør i prosjektet Tønsberg Sykehus som opereres etter en IPD-modell der kunden, prosjekteringsgruppen og entreprenørene er sidestilt, med felles mål og felles ansvar for risiko og fortjeneste. Selv om vi har lang erfaring fra tilsvarende samspillsmodeller i f.eks. olje- og gassprosjekter og i den senere tid også på samferdsel, er dette første gang for alle involverte i dette prosjektet. Og det er ikke perfekt. Som på alle nye arenaer handler det om å trene. Nå glemmer vi av og til at vi sitter i samme båt og faller tilbake på peke-leken og skylder på hverandre. Prosjekteringsgruppen trenger å øve på å sette seg i entreprenørens sted, og entreprenøren trenger å øve på tidligfase-prosjektering. Men i det store og det hele tror vi dette er farbar vei. Litt etter litt lærer vi hverandre å kjenne på en annen måte enn før, og alle parter tar med seg masse lærdom som vi kan bringe videre til neste prosjekt. Det handler om å bygge tillit og relasjoner slik at man blir bedre kjent med hverandres styrker og svakheter, tør å prøve ut nye ting og kanskje til og med gå litt på trynet sammen. Til syvende og sist handler det ikke om teknologi, prosesser og modeller, selv om disse er avgjørende verktøy for god samhandling. Det handler om de helt banale tingene – folk må bli kjent og, ha tillit til hverandre, og vise raushet og respekt for andres kompetanse – da vil vi også kunne utnytte verktøyene maksimalt.

Vi er overbevist om at de beste løsningene for prosjektene og samfunnet finner vi sammen, der alle spillerne er med og spiller mot samme mål - både byggherre, entreprenør, rådgivere og arkitekter. Man vinner ikke kamper med bare halve laget på banen.

Derfor ønsker vi også ulike former for samspill med tilhørende kontraktsformer velkommen.

Man trenger ikke mange års erfaring fra arbeidslivet eller et gjennomsnittlig ekteskap for å skjønne at å basere overlevering av informasjon på skriftlige beskrivelser fremfor dialog, gir stor risiko for misforståelser og kluss i vekslingene. Vi støtter entreprenørens ønske om å komme tidlig inn med sin kompetanse på byggbarhet, kalkyler og gjennomførbare løsninger. Det er til prosjektets beste. Ingen er tjent med unødige endringer, utsettelser og omprosjektering underveis.

Vi er svært gjerne med i dialog og utprøving av ulike gjennomføringsmodeller for fremtida, der det er mindre fokus på hvem vi er, og mer på verdi for sluttbruker og samfunn. Her har vi alle mye læring, og helt sikkert en del prøving og feiling foran oss. Vi tror at rådgiverne har mye å bidra med, men som Nikolaisen ganske riktig påpeker – det ligger ingen incentiver for rådgiverne i tradisjonelle time for time-kontrakter. Vi ønsker oss gjennomføringsmodeller der eventuelle incentivordninger også omfatter de prosjekterende. Det motiverer til å bli stadig bedre. Legg til økt fokus på god prosjekteringsledelse, og større grad av repeterende team, så er vi sikre på at resultatet er bedre forutsigbarhet i kvalitet og kalkyler.

En ting er i alle fall sikkert – en bærekraftig modell for framtida må fungere for alle aktører i kjeden. Reelt samspill får man bare til mellom likeverdige parter der alle har respekt og tillit til hverandre som viktige brikker i en større helhet. Så enkelt, og så vanskelig.

Næringen vår er for viktig for utvikling av landet til at vi kan bruke tid og krefter på å skyte på hverandre. Vi har et samfunn å bygge.