Byggenæringen er avhengig av at mange tar på seg verv og oppgaver

I byggenæringen arrangeres det hver eneste dag en rekke ulike kurs og andre kompetansehevende arrangementer - og det finnes mange ulike organisasjoner som næringen og de ansatte innen bygg og anlegg har stor nytte av. Men for at dette skal fungere må det legges ned en enorm frivillig innsats fra de mange dyktige menneskene som jobber i næringen. Dette er nemlig ikke oppgaver eller arrangementer som går av seg selv.

Oppbygging av nettverk, fagorganisasjoner og andre næringsmessige og kompetansehevende arrangementer og eventer er noe det finnes mye av i næringen vår - men det ligger også et stort arbeid bak dette. Det finnes en rekke sterke fagmiljøer, foreninger og organisasjoner med tung fagkompetanse i Norge – og det ligger et enormt arbeid i å drifte disse. De står bak et omfattende arbeid gjennom flere grupper og underorganisasjoner som er med på å heve kompetansen, arrangerer kurs og fremmer ulike deler av fagenes og næringens interesser. Her deltar det flere tusen personer som gjør en innsats ved siden av sine vanlige arbeidsoppgaver. Det betyr at en rekke kvelder, helger og ferier går med til ulønnet arbeid, men dette gjøres fordi man vet man bidrar inn i en større helhet - man er med å bygge kompetanse og rett og slett bygge næringen videre fremover. I disse formelle og uformelle samlingene pågår det dermed en stor bygging og utvikling av kunnskap, innovasjon og relasjonsbygging som mange har nytte av. Dette gir selvsagt også mye tilbake til de som selv bidrar. Man blir en del av et fellesskap – og øker sin egen kompetanse og kontaktflate.

Nå er det mange som har bidratt gjennom en rekke år som har planer om å trekke seg tilbake samtidig som yrkeskarrieren er slutt eller begynner å nærme seg slutten. Og når disse trekker seg tilbake etterlater de seg et tomrom som må fylles om dette frivillige arbeidet skal dras videre. Innen enkelte områder står de unge fremadstormende klare til å ta over stafettpinnen - men ikke alle steder. For både det enkelte fag og for hele næringens skyld, får vi håpe også de neste generasjonene har interesse og glede av å bidra inn i felleskapet med dette viktige arbeidet. Næringen trenger denne ekstra dimensjonen for å kunne bygge ny kompetanse og for å spre kunnskap.

Dette krever en ekstra innsats og ekstra arbeidsoppgaver som ikke nødvendigvis kan gjøres i den normale arbeidstiden – men i den dyrbare fritiden. Det krever en innsats langt utover hva man kan forvente – og her er det selvsagt avgjørende at arbeidsgiverne ser verdien av dette arbeidet, og stiller opp og gir mulighet til at de ansatte kan utføre disse oppgavene og vervene som en del av sine øvrige forpliktelser i ansettelsesforholdet. Det vil opplagt både den enkelte og bedriften som helhet tjene på i det lange løp.