Når vi gjør analyser av klimagassutslipp for bygninger, ønsker vi ofte å vise effekten av de tiltakene som er gjort for å gjøre bygget mer miljøvennlig. Derfor sammenlikner vi beregnede utslipp for bygningen med et såkalt referansebygg – en målestokk for hva utslippene ville vært uten miljøtiltak. Et referansebygg defineres som regel som «en funksjonelt ekvivalent bygningsutforming». I Norge har det hittil vært vanlig å bruke referansebygg modellert i verktøyet klimagassregnskap.no som sammenlikningsgrunnlag. Dette var også formalisert gjennom BREEAM-NOR i 2012-manualen. Den nye BREEAM NOR-manualen fra 2016 legger imidlertid ansvaret for å definere systemgrenser og beregne utslipp for referansebygget over på hvert enkelt prosjekt.

Per i dag har er det ingen etablert beregningspraksis eller retningslinjer for valg av systemgrenser og forutsetninger når vi regner utslipp fra referansebygg. «Funksjonelt ekvivalent bygningsutforming» kan tolkes på ulike måter, blant annet med hensyn til hvilken energistandard som skal ligge til grunn for referansen. Det er heller ingen konsensus om hvilke materialer og løsninger som er representative for «standard» byggepraksis.

Dersom premissene for referansebygget varierer fra prosjekt til prosjekt, risikerer vi at referansebygg som felles målestokk forsvinner. Dette vil gi mindre sammenliknbarhet på tvers av ulike analyser. Ulike referansebygg kan føre til ulik dokumentert miljøprestasjon for samme prosjekterte løsning. Dersom referansebygget tilpasses til hvert prosjekt, risikerer vi dermed å flytte oppmerksomheten vekk fra å gjøre gode miljøtiltak i prosjektering, til fordel for å skreddersy referansebygg etter prosjektets mål.

 

Klikk for større versjon

Dette kan potensielt ha alvorlige konsekvenser i tilfeller der klimagassberegninger inkluderes som en del av vurderingsgrunnlaget i en konkurransefase. Ofte stilles det krav om at tilbudt løsning skal kunne dokumentere en gitt reduksjon i klimagassutslipp. Hvis ansvaret for å fastsette referansen også legges på tilbyder, kan det bli svært utfordrende å vurdere om ulik måloppnåelse skyldes valg av tiltak, eller ulikheter i referansebyggene som er lagt til grunn. I ytterste konsekvens kan dette føre til at feil tilbyder blir valgt, og at den faglige integriteten og dermed verdien til denne typen vurderinger svekkes generelt. Dette er på ingen måte formålstjenlig dersom vi ønsker å fortsette innsatsen for å redusere bygningers klimapåvirkning fremover.

Sett i lys av arbeidet med å utarbeide en ny standard for klimagassberegninger for bygninger (NS 3720), vil en mulig løsning være å samarbeide om en ny felles plattform eller standard for referansebygg. For å sikre muligheten til å sammenlikne miljøgevinst i prosjektene våre, bør bransjen gå sammen for å gjennomgå dagens definisjon, og å utarbeide klare felles regneregler og systemgrenser. Hvordan dette skal løses i praksis, både med hensyn til hvordan referansebygg skal utformes og dokumenteres, bør også avgjøres i samarbeid mellom ulike aktører.

Vi oppfordrer bransjen til å ta denne utfordringen på alvor, slik at klimagassberegninger for bygg i fremtiden blir et godt beslutningsverktøy med sammenliknbare forutsetninger og resultater. Uten dette er det stor risiko for at klimagassberegninger bare blir en lek med tall og ikke et verktøy for faktisk å redusere byggebransjens klimabelastning.