Stortingets budsjettsprekk går fra vondt til verre. Dette er nå langt mer enn et prosjekt helt uten styring. Hvem visste hva og når – og ble riktig informasjon kommunisert fra presidentskapet ut fra hva man visste eller burde vite? Nå er dette også blitt en kamp rundt opplysninger og deling av informasjon.

Dermed handler nå dette om noe mer enn rene kroner og øre – som selvsagt er alvorlig nok – men nå handler dette om tillit. Om folket begynner å miste tilliten til landets folkevalgte – de vi har valgt til å styre på vegne av oss – er vi virkelig på feil vei. Vi har latt Stortingets valgte representanter styre våre felles inntekter, utgifter og formue – jobben med rett og slett å styre landet gjennom både gode og mer utfordrende tider. De forvalter enorme summer og et stort ansvar på vegne av fellseskapet. Om de da svikter i så stor grad som vi nå ser med å bygge ut et prosjekt av dette format – og i tillegg klarer å skape et innrykk av en utbygging med manglende informasjon og tillit gjennom hele prosessen, må det tas grep. Selvsagt må man sette inn alle nødvendige ressurser for å redde ferdigstillelsen av prosjektet. Ingen vil nok våge å påstå at overskridelsene er over og at summen som nå er uttalt vil stå seg til slutt. Man må derfor se til at kompetente personer med god prosjektkunnskap kommer inn for å lose prosjektet i havn så best det lar seg gjøre – for prosjektet er fortsatt ikke fullført - det gjenstår fremdeles en god del arbeid.

Men det viktigste arbeidet til Stortingets representanter nå er ikke å fullføre byggingen, men å gjenreise tilliten. Det innebærer selvsagt å få i havn prosjektet på en best mulig måte – men det må gjøres mer. Det må ryddes opp blant de som har hatt ansvaret og fattet feil beslutninger – eller utelatt å ta beslutninger, over tid. Stortingets direktør Ida Børresen måtte gå, to måneder før tiden, men det må nok mer til. Sannsynligvis vil ikke gemyttene roe seg før noen virkelig tar et politisk ansvar i saken. Dette ansvaret hviler nok på presidentene selv - han har det øverste ansvaret, og er den eneste som sitter igjen fra det forrige presidentskapet. Man kan gjerne si at det var stortingets direktør som hadde den daglige oppfølgningen - men stortingspresidenten sitter med det endelige ansvaret. Og kommer man utfor denne typen skandaler, og med påfølgende problematiske håndtering, taler nok det meste for at stortingspresidenten må ta ansvaret, ikke ved å sitte ved sin post som tidligere er uttalt, men ved å overlate til andre å sørge for en best mulig redningsaksjon. For å gjenreise Stortingets tillit.