Innlegg: Skal Stortinget detaljregulere materialvalg i utbyggingsprosjekter?

Partilederne peker på at dette er den største enkeltstående anskaffelsen i tiårene fremover, nettopp derfor må det bygges i tre. De sier også at et regjeringskvartal i tre vil bidra til å utvikle norsk industri og teknologi i tillegg til at det er bra for klimaet. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) er ikke like sikker som lederne av opposisjonspartiene, han sier at man ikke vet nok om hva omfattende trebruk vil ha å si for kvalitet, sikkerhet og kostnad. Sanner vektlegge funksjon og ytelse mer enn de fire partilederne, han sier også at Statsbygg skal gjøre en faglig vurdering av materialer opp mot bl.a. miljøytelser og sikkerhet.

Vi støtter naturligvis at det nye regjeringskvartalet må fremme norsk teknologi, innovasjon og bærekraft. Store byggeprosjekter gjør imidlertid alltid det, uten at det legges politiske føringer på materialvalg. Innovasjon, teknologiutvikling og miljøytelse er arenaen for konkurransen mellom bedriftene og bransjene i byggenæringen. Fri konkurranse former et fremtidsrettet og robust næringsliv.

I det globale bildet er bruken av tre til bygg og andre formål så omfattende at om man sluttet å hugge trær i dag ville klimagassutslippene bli redusert med ca 15%. I et klimaperspektiv er det etter vårt syn mye bedre miljøpolitikk å la skogen stå som et voksende karbonlager. Ødeleggelsen av verdens skoger er så omfattende at det ikke holder å stanse

hugsten, man må også restaurere og gjenplante trær i de områdene som er ødelagt. Påstanden om at bygninger av tre er et karbonlager er absurd, det er ikke slik at det popper opp et nytt tre dagen etter at skogsmaskinene har forlatt de store åpne hogstflatene. Naturen tryller kort fortalt ikke frem et nytt karbonbatteri som erstatning for det man bruker i en bygning. Regenereringen av skog tar opp mot 150 år ved permanent industrielt avvirke. Vi vet og at en bygning rent unntaksvis står så lenge som dette, nær alt unntatt bæresystemet skiftes ut flere ganger i løpet av en bygnings levetid. Den påståtte lagringen av CO2 tas heller ikke med i regnestykket når man gjennomfører en vitenskapelig livsløpsvurdering av bygninger.

Nøkkelen til mer miljøvennlige produkter og tjenester ligger ikke i politiske anekdoter, men i faktabasert kunnskap og anerkjent vitenskapelig metode i kombinasjon med fri konkurranse mellom aktørene i næringslivet.

Den politiske støtten til skog- og treindustrien er etter vår oppfatning til hinder for ekte innovasjon og teknologiutvikling og kan i verste fall virke kontraproduktivt. Fri konkurranse over miljøegenskaper, innovasjon og nye spennende teknologiske løsninger vil derimot bidra til at norske industribedrifter blir robuste og fremtidsrettede. Politiske beslutninger på materialvalg virker veldig fremmed i dette perspektivet, og kan ikke ha annen forklaring enn at treindustrien selv er med og former disse fire partienes næringspolitikk. Konsekvensen er at fagmiljøene i byggenæringen parkeres når materialvalg besluttes politisk.

I Sverige ser det ut som man er i ferd med å forstå at konkurranse er riktig vei å gå. I Riksbyggens ambisiøse boligprosjekt VIVA gjorde man en vitenskapelig livsløpsanalyse av byggene som skal føres opp. Tre- og betongindustrien fikk bidra med å utforme bygget slik at man utnyttet materialenes fortrinn best mulig. Når man vurderte byggene til å stå i 100 år, ble konklusjonen at tre og betong kom omtrent likt ut i et miljøperspektiv. Studien vurderte ikke naturstein, som også har svært lang levetid og gode miljøegenskaper.

Konkurranse over miljøytelser er bra for norsk industri og et godt bidrag til å skape grunnlaget for et robust og fremtidsrettet næringsliv. Politiske beslutninger om materialvalg er ikke et konstruktivt bidrag for andre enn bedriftene i treindustrien.