Hva vil samfunnet kreve av fremtidens infrastruktur?

Landets infrastruktur bygges nå ut i et volum og et tempo som vi ikke har sett maken til i Norge. Milliarder av kroner investeres for å oppgradere våre veier og skinnegående infrastruktur for fremtiden. Men hvordan vil egentlig fremtidens trafikkmønster bli?

Fremtidens teknologiutvikling er det ingen med sikkerhet som kan spå utfallet av – men det eneste som er sikkert, er at hvordan vi forflytter oss i dag ikke vil representere mobilitetsmønsteret noen tiår frem i tid.

Det kan være at vi benytter helt nye transportmidler vi dag ikke har kunnskap rundt eller erfaringer med, som for eksempel hyperloop. Dessuten vil fremveksten av skinnegående trafikk utvilsomt bli mer utbredt i og rundt de store byene – og privatbilismen vil ha en helt annen karakter enn hva vi ser i dag. Men hvordan denne utviklingen blir, er ikke enkelt å forutse.

Utviklingen av førerløse biler er en av nåtidens store snakkiser og dagens bilde av morgendagens transportmetode innen privatkommunikasjon. For mange, undertegnede inkludert, er det å kjøre sin egen bil noe mer enn oppfyllelsen av et transportbehov. Tanken på å sitte i en førerløs bil er derfor ikke et fremtidsbilde som utelukkende virker forlokkende – men en slik fremtid kommer stadig nærmere - og den vil nå oss alle. Bertel O. Steen påpeker i en annonse de kjører at den siste nordmann som vil ta førerkort allerede er født. Dermed kan vi se for oss at førerløse biler er ute i trafikkbildet om relativt kort tid. Det finnes flere prototyper som er i trafikk, eller som er på vei ut i trafikken, enkelte steder i verden. Samtidig er bilprodusentene allerede i full gang med å utvikle ulike assistentsystemer for kjøretøyene – og dette fungerer meget bra på flere bilmerker allerede i dag. Her må førerne selv sitte og overvåke situasjonen – men det gir en pekepinn på hva som kommer. Dette er likevel bare en start – utviklingen går nå raskt. Og det er heller slett ikke sikkert at det er dagens bilfabrikanter som vil dominere om et par tiår. Det kan like gjerne være firmaer som Apple eller Google – eller helt andre typer selskaper som fremdeles ikke er etablert.

Det er likevel mange steg frem til vi har en situasjon der førerløse biler vil dominere trafikkbildet. Det er mange hindre som må forseres før teknikken er god nok og rammene for en slik løsning er utviklet i tilstrekkelig grad til å takle en slik fremtid. Man må få på plass en rekke nye løsninger på utfordringer autonome kjøretøy gir. Dette gjelder både i selve kjøretøyene, men også innen satellittstyring, kartdata – og ikke minst hva vi finner i selve den fysiske infrastrukturen – altså selve veiene. Dessuten må en rekke ulike juridiske aspekter avklares. Er det mennesket eller maskinutviklerne som skal sitte med ansvaret om en ulykke skulle inntreffe – og hvem skal sitte med det overordnede ansvaret for de mange ulike systemene som må snakke sammen?

Er fremtidens infrastruktur klar til å møte morgendagen – og er vi forberedt på dette og interessert i å investere i løsninger vi i dag ikke kjenner rekkevidden av – og er det riktig?

Dagens nye veier som bygges i Norge er meget moderne, og gir styringsmuligheter vi tidligere ikke hadde. De er likevel ikke bygget opp for å være klare til å håndtere selvkjørende biler- og det kan de heller ikke være – for vi kjenner ikke hvilke krav slike veier må møte. Vi kan ikke bygge inn avanserte løsninger vi ikke med sikkerhet vet vil komme – det vil være feil bruk av samfunnets ressurser. Det kan være at selvkjørende biler er et helt uaktuelt tema om få år på grunn av helt nye og andre transportmuligheter vi i dag ikke kjenner til.

Det er likevel viktig at Norge, og resten av verden, bruker de nødvendige midler som må til for å forske på mulighetene rundt fremtidens transportform. Nettopp vårt fremtidige transportbehov og transportmuligheter vil være av avgjørende betydning for hele samfunnets utvikling – ikke minst med tanke på nødvendigheten av et grønnere samfunn. I et slikt bilde er det viktig at vi ikke låser oss på et spor – men jobber rundt et bredt spekter av muligheter. For transportbehovet vil ikke forsvinne – men det må skifte karakter om vi skal fortsette å kunne utvikle samfunnet slik vi ønsker. Vi må derfor i så stor grad som praktisk mulig klargjøre dagens infrastruktur for morgendagens løsninger. Utviklingen vil komme gradvis, og vi må aktivt jobbe for at teknikkens utvikling ikke hemmes av rammebetingelsene rundt transportmidlene – men at rammene er med på å påvirke utviklingen. Det gir store utfordringer til landets utbyggere av viktig infrastruktur – men dette er mulighetsrom som nå er i ferd med å møtes.

Denne typen utfordringer er noe vi vil høre mye mer om i tiden fremover. Allerede på flere av neste års konferanser og samlinger vil dette bli et tema både i Norge og ute i Europa. Blant annet vil dette være med på å danne rammen rundt den store Intermat-messen i Paris til våren.