100 år som kullet og polarbasillens hovedstad

Det var først som 51-åring at Longyear første gang besøkte Svalbard på et familiecruise, men han ble så grepet at han gjentok turen sju ganger senere. John Munroe Longyear kom stadig tilbake til Svalbard og brukte hele 19 måneder av sitt liv på båt mellom Boston og Longyearbyen. Grunnleggeren av Longyearbyen må ha blitt mektig fascinert av det han opplevde her oppe, og ikke så lite angrepet av det vi kjenner som Svalbardbasillen, sier kulturminnekonsulent hos sysselmannen Per Kyrre Reymert til NTB. Kjærlighetserklæring Polarbasillen rammer tilsynelatende vilkårlig og skaper en vanedannende trang til nye polare opplevelser. Det var kanskje som terapi John Munroe Longyear i sitt siste leveår utga boken «America in Spitsbergen; the romance of an Arctic Coal-mine». Neste år markeres Longyears innsats som grunnlegger av gruvesamfunnet ved Adventfjorden. Jubileumsår I det hele tatt blir 2006 et stort jubileumsår på den arktiske øygruppa der nærmere 1.900 nordmenn, 747 russere og åtte polakker ifølge offentlig statistikk har sitt bosted. Den 10. juni neste år er det 100 år siden grunnlaget for bysamfunnet Longyearbyen ble lagt. Det er 90 år siden opprettelsen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani som fortsatt er den største og viktigste økonomiske aktøren på Svalbard. Jubileumsfeiringa tas litt på forskudd på det mange mener er den beste tida å legge et Svalbard-besøk. Midnattssola har vært der i sju dager når kong Harald og dronning Sonja 26. april kommer til Longyearbyen. De skal markere jubileene og offisielt åpne den nye storstua Svalbard Forskningspark der alle forskningsmiljøene samles under et felles tak med det nye museet. Helårsboliger Det var likevel ikke helt åpenbart at 2006 skulle være jubileumsåret for Longyearbyen. Men man har valgt å se på Longyearbyen som bosted. Det er i 1906 stålskipet «Primo» legger til i Adventfjorden med 50 mann om bord og har med seg materialene til de første helårsboligene i det som skulle bli Longyearbyen, sier Reymert. Til tross for at Longyear var på familiecruise under sitt første besøk på Svalbard, hadde han et våkent øye for naturressursenes økonomiske muligheter.I Rehercefjorden sør på Spitsbergen møtte Longyear Chr. Michelsens kullekspedisjon i det som nå heter Calypsobyen, og Longyears interesse var tent, skriver Reymert i artikkelen «Longyearbyen 100 år» i jubileumsheftet for 100årsfeiringen. Tok prøver To år senere var Longyear selv tilbake på Spitsbergen på jakt etter det svarte gullet. Her tok han kullprøver i Adventfjorden på Trondhjem-Spitsbergen Kulkompanis anneksjon. Analysene var så positive at Longyear like godt etablerte selskapet Ayear og Longyear kjøpte det trønderske kullkompaniet. Han hadde sett på jernmalmutvinningen i Kirkenes og så sammenhengen med en mulig jernproduksjon basert på kull fra Svalbard. Kull var den fremste energibæreren på denne tiden og like attraktivt som dagens oljeressurser, forteller Reymert. Kullinteressen endte med etableringen av «The Arctic Coal Company» i februar 1906. Tre måneder senere forlater stålskipet «Primo» Trondheim med 50 mann, tre og et halvt tonn dynamitt og dekket fylt med tømmer. Det eneste som var av infrastruktur i Adventfjorden, var det ti år gamle hotellet på Hotellneset utenfor dagens Longyearbyen. Åpnet gruve I løpet av sommeren ble det bygget 10 hus, en skinnebane opp mot den første gruveåpningen der gruvegangen ble drevet 65 meter på et 1,30 meter høyt kull-lag. Gruvedriften var i gang og fra 1907 til 1916 produserte Arctic Coal Company 177.249 tonn før Store Norske Spitsbergen Kulkompani overtok gruvene. Hvis ikke John Munroe Longyear hadde etablert Longyearbyen, ville andre gjort det. Det er ingen andre steder på Svalbard at kullet ligger lett tilgjengelig. Longyear var den som la seg først i løypa etter de mest attraktive kullforekomstene, sier Per Kyrre Reymert.